Psykiske nyanser

Da Siri Gussiås Nerland gikk til fastlegen i mars, trodde hun at depresjonen hadde kommet tilbake. Selv ønsket hun henvisning til psykolog, men fastlegen Siri gikk til gjorde hun bevisst på forskjellen mellom tilbakefall og «vanlige belastninger».

- Min depresjonsfølelse kom egentlig av en enorm ensomhet, fordi jeg ikke hadde mulighet til å møte noen, forteller hun.

Ensom i Oslo

I januar flyttet hun til Oslo.

Som ny i den nedstengte byen, var det vanskelig å finne seg til rette. Etter noen uker begynte de tunge tankene å komme tilbake, da tok hun kontakt med fastlegen.

Etter en lengre samtale, ble de enige om at hun skulle komme på ukentlige samtaler til ham i stedet. Hvis hun fortsatt ønsket henvisning til psykolog ved en senere anledning, avtalte de at hun kunne si i fra om hun mente samtalene med ham alene ikke var nok.

Sammen snakket de om hvilke verktøy hun kunne bruke for seg selv i hverdagen. Hun begynte å gå turer hver dag, møte nye venner via sosiale medier og lage noen rutiner for seg selv.

- Jeg gikk rundt med en mørk sky, men så har det forsvunnet litt etter hvert. Plutselig ble det bedre vær i Oslo, jeg kunne være mer ute og jeg begynte å møte en del folk som gjorde at hverdagen ble lettere, sier hun.

Et vanskelig skille

Siri synes det er vanskelig å skille mellom «vanlige psykiske belastninger» og psykisk sykdom. Har man slitt psykisk tidligere, tror hun man kan tolke utfordrende følelser som noe mer enn hva det egentlig er.

- Vår foreldregenerasjon har aldri snakket så mye om psykisk helse, men vår generasjon er jo stikk motsatt. Jeg tror en del av problemet er at vi ikke kan sette ord på ting, selv om vi begynner og få mer kunnskap om hva psykisk helse handler om, mener hun.

Hun mener det er viktig at vi begynner å snakke om forskjellene.

Det er hun ikke alene om.

Ida Rognstad er seksjonssjef for Helse og mestring i Bydel Grünerløkka. Hun er tydelig på at vi har en jobb å gjøre. Hun mener det er viktig at vi ikke sykeliggjør normale belastningssymptomer.

- Mange ganger tror jeg at vi som samfunn hadde vært bedre rustet, om vi kunne normalisere hvordan livet er og kan være, sier Ida.

Hun mener det viktigste er å styrke vår egen livsmestring, gjennom å finne sunne levevaner både for seg selv og sammen med andre.

Teori og praksis

Siri mener det er gode råd. Likevel spør hun seg hvordan hun som pasient skal skjønne når hun «bare går gjennom vanlige følelser».

- Når man får høre at dette er helt vanlige belastninger, får man aldri høre om andre som har det sånn heller. Sannheten er jo kanskje at 90 prosent har det sånn, men man snakker sjelden om det, sier hun.

Hun mener også at hennes generasjon har gjort det vanskeligere for seg selv. På en side snakker vi om åpenhet og psykisk helse, men på den andre siden tenker hun at det vi viser frem skal vise at vi gjør det godt i livet.

- Vi poster bilder når vi er ute og har det gøy, men vi sier jo ikke at vi har det gøy heller. Jeg har lagt ut et glansbilde fra nyttårsaften der jeg egentlig hadde mest lyst til å kollapse og grine, men du ser ikke det på det bildet, sier hun.

En viktig diskusjon

Dette er noe psykolog Peder Kjøs også legger vekt på, han mener det er viktig at vi har «begge historiene oppe».

- Det handler jo ikke om at folk ikke skal søke psykisk helsehjelp. Det som er viktig å få frem, er at folk har behov for å få anerkjennelse for det de står i. Vi mennesker har behov for at de rundt oss, skal skjønne at sånn har det vært for meg, sier han.

En av ulempene er at vi sammenligner oss med «de andre», den individuelle opplevelsen kan fort bli minimalisert når man får høre noe annet.

- Hvis noen har hatt det skikkelig dårlig, og en annen har hatt det bra, betyr jo ikke det at din opplevelse ikke er legitim. Vi må på en måte tåle det mangfoldet. Man føler seg mer ekskludert når man sammenligner seg, sier han.

Det er mange som egentlig er ganske syke, som tenker at de burde tåle det dem står i. Når det egentlig er langt forbi hva man bør tåle alene.

- Det blir liksom galt begge veier. Det jeg egentlig alltid har tenkt, er at grunnen til at jeg er veldig opptatt av å snakke om psykisk helse i samfunnet, er at vi trenger å høre historier fra alle, sier han.

En lang prosess

Hvordan kan vi jobbe videre med dette?

Helsepersonell har et visst ansvar ved å formidle til allmennheten, om hva som er normalt og når man trenger hjelp. Han er også tydelig på at man ikke kan kreve at alle skal skrive i aviser, delta i debatter eller være på tv.

- For de som ikke vil være i media, går det an å engasjere seg i organisasjoner som Mental Helse, bidra i konfirmantundervisning eller skrive noe fornuftig på Facebook. Man kan også bidra med ordentlig kunnskap, i diskusjoner på foreldremøter eller med venner, sier han.

Ida Rognstad tenker også at vi både nasjonalt, lokalt og på hjemmefronten har en jobb å gjøre. Hun er positiv til hvordan vi med tiden har fått et økt fokus på psykisk helse i media. Hun peker også på hvor viktig det er at vi aktiviserer oss.

-Har vi for mye tid til egen tankevirksomhet, begynner tankespinnet, uttaler hun.

Hun forteller også at Rask psykisk helsehjelp, har en telefonsamtale med alle henvendelser først. Der gjøres det en del arbeid med å informere, veilede og avgjøre hva de som tar kontakt trenger av hjelp.

- Oslo kommune har også ønske om, og flere bydeler har organisert seg med EN DØR inn. Det betyr at alle henvendelser som tas imot blir veiledet til «riktig sted».

En god start

Siri mener det er viktig at vi tør å vise de mørke sidene av livet. Selv om det har blitt økt fokus på psykisk helse gjennom media, tror hun fortsatt mange føler seg alene når det kommer til stykket.

- Jeg tror også det teknologiske samfunnet har gjort oss mer ensomme også. Vi har kanskje mer kontakt med andre, men vi er mer alene. Fordi det er ikke fysisk, og jeg tror det er mye ensomhet som foregår der. Når alle fremstiller kun det beste, ser man ikke det som er grått og trist, forteller Siri.

Hun tror at tankegangen om at «gresset er alltid grønnere på den andre siden», gjør oss mer sårbare.

Bare se på datingkulturen.

Vi treffer et menneske i et par timer, og forventer for mye for fort. I et større perspektiv kan vi også trekke det inn i denne debatten.

- Du kan gå glipp av noen helt fantastiske mennesker, fordi du ikke tør å være sårbar. Da tør ingen andre å være det heller. Det er jo nettopp gjennom sårbarheten, at vi lærer mest om hvem vi er som mennesker.

Vi kan ikke tenke at alt skal være rosenrødt hele tiden.

- Vi har jo vokst opp sammen med internett, kan det ha noe å gjøre med at vår generasjon virker som de har mer psykiske problemer? Eller et større fokus på mental helse, avslutter hun.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helse Hjelpetelefon: 116 123.