Nikolai Torgersen (31) viser frem sine nye verk.
Nikolai Torgersen (31) viser frem sine nye verk.

Et barn sitt blikk

Bildekunsten som ikke skulle vises for omverdenen er nå klar til visning.

Publisert

Fakta

Hvem

Norsk Kunstner som bor og jobber i Oslo. Han var på hyttetur i tre dager i påsken, og kjente allerede da et stort savn til storbyen. Han beskriver seg selv som et vanedyr.

Hva

Han har utstilt på Høstutstillingen (2012 og 2019), hatt soloutstillinger ved Kelvin Oslo (2019), og Galleri Dopsgate 4 (2020), samt en rekke gruppeutstillinger (Galleri Neuf, Oslonowhere, Shoot Gallery, Galleri Lyssky, Collective Oslo ect) de siste årene.

I 2020 mottok han Morten Ramms kunststipend. Han har blant annet gjort platecover, håndtegnede musikkvideoer, og fotografi for ”bigbang” sitt album ”The Oslo Bowl” (2013).

Hvorfor

Han viser nå en ny utstillingen ved tittelen ”My family (the burden of having a memory is overwhelming” i Guttestreker sitt lokale. Utstillingen ligger i Frydenlundgata 17, Oslo.

Tidspunkt:

7.mai: kl. 16-20

8.mai: kl. 12-16

9.mai: kl. 12-16

Han har alltid hatt en åpenbar trang til å skape ting. Noe som ifølge han selv kan virke litt egoistisk. At man hele tiden skal drive å tilføre nye ting til en verden, som allerede er proppfull av ting. Han kunne jo på en måte bare ha satt seg ned å slappet av, kanskje sett på Munch sine malerier, for det finnes jo nok å se på. Han klarer ikke å beskrive trangen han har til å tilføre verden nye ting. Hvor det begynte vet han ikke. Det har bare alltid vært en del av han. Sånn sett er kunst helt perfekt, for en kan faktisk bare gjøre hva en vil hele tiden.

Nikolai kommer fra Oslo, og har nesten aldri vært utenfor byen. Han er veldig glad i trikke lyden.
Nikolai kommer fra Oslo, og har nesten aldri vært utenfor byen. Han er veldig glad i trikke lyden.

Nikolai Torgersen (31), eller Emogutt som han også er kjent som, er en norsk kunstmaler og han er utdannet ved Einer Granum Kunstfagskole. Han ble i 2012 den yngste kunstneren siden 1970-tallet til å stille ut på Statens høstutstilling. Det året var det ti tusen andre søkere som ville stille ut kunsten sin. Alle lærere og mange studenter ved skolen hadde søkt, men Nikolai var den eneste som kom inn.

– Det er veldig stort. Å være en av de hundre som kom inn er helt enormt. Det var min første store utstilling.

Han har levd av kunsten sin hele livet, utenom en jobb som telefonselger da han var 19 år. Han tror han var heldig som vokste opp med veldig anarkistiske foreldre. Det ga han muligheten til å gjøre hva han ville, da det er han selv som må ta konsekvensene om det ikke går.

Distraherer seg selv

For Nikolai er kunsten en måte å holde seg distrahert på. Han forteller at man starter å tegne som barn, og at det å være kreativ som barn er helt essensielt for å holde seg distrahert.

– Når man er barn leker man gjerne med leke for å slutte å gråte. Det er på en måte slik med meg også. Hvis jeg ikke distraherer meg selv fra alt det jævlige, hadde jeg bare lagt hjemme og grått, forteller han.

Han droppet ut av skolen som 13 åring, da han ikke klarte å lære noe av en institusjon som ikke er tilrettelagt hver enkelt person. Det kreative i han startet allerede som barn. Han vil ikke si at det var et spesielt tidspunkt han ble en kunstner, men han har solgt arbeid siden han var 14 år.

Ingen grenser

Mange kunstnere har som mål at man skal kunne kjenne igjen kunsten deres, på måten de maler på. Nikolai ønsker det motsatte. Han syns ikke det er rettferdig å begrense arbeidet sitt til en stil.

– Det finnes ikke grenser og jeg syns ikke man burde sette de grensene heller. Det er så mye man kan utforske. Hvis man er åpen, tror jeg man kan få veldig kule resultater, sier han.

Nå jobber han med en soloutstilling som skal være ferdig i september. Han kommer til å fortsette å jobbe med ulike medier som tegning, maleri, videokunst, skulpturer og kanskje foto en gang i tiden.

Emogutt

Navnet Emogutt startet som en tullegreie. Nikolai har alltid vært veldig åpen om at han nesten hele livet har vært tungt deprimert. Navnet ble derfor et jovialt og barnslig navn på det, nesten litt avvæpnende. Han har likevel aldri vist kunsten sin igjennom det navnet, men det er et merkenavn som blir knyttet til hans verk. Målet de neste årene er å kvitte seg mer med navnet.

– Jeg er for første gang i mitt voksne liv ikke deprimert eller suicidal lengre. Jeg har aldri brukt det navnet i kunst, og det er ikke mitt artistnavn, påpeker han.

Dette bilde representerer Nikolai selv.
Dette bilde representerer Nikolai selv.

Fem år med rus

De siste syv månedene har Nikolai tatt igjen fem år med rus. Han ble lagt inn på avrusning i fjor høst, og har aldri produsert så mye som han har gjort de siste syv månedene.

– Det er jo en veldig typisk kunstner klisjé å tenke at man mister ”egden” sin hvis man blir lykkelig, og ikke må prosessere vonde følelser på et lerret. Jeg skulle jo mer enn noe annet ønske at jeg var frisk. Det å lage kunst mens jeg ruste meg var ikke enkelt. Jeg lagde kanskje ett bilde i måneden. Ressursene er mindre da alle penger går til rus. Motorikken og detaljarbeid funker ikke. Det førte til mye dårligere kvalitet i arbeidet mitt, og veldig lite fokus på tingene jeg skulle gjøre.

Dette gravde Nikolai ned da han så gjerne ønsket å gjennomføre arbeidene sine. Underbevisstheten hans visste at han hadde talent. At det hvert fall fantes ett menneske i verden som likte det han gjorde, hvis han gjorde det bra. I stedet for å fikse hodet sitt selv ved å selvmedisinere seg, prøver han nå å takle ting på en mer pragmatisk måte.

– Nå går jeg i samtaleterapi og får medisinering gjort av lege, sier han.

Ny utstilling

Nå i helgen står Nikolai klar med en helt ny utstilling som heter ”My family

(the burden of having a memory is overwhelming)”. Han forteller at utstillingen handler om et ønske om å ikke ha noen minner fra fortiden. Utstillingen representerer Nikolai som ser tilbake på barndomstraumer og en slags omsorgssvikt.

Utstillingen skal holdes i Guttestreker sitt lokale, i Frydenlundgata 17. I lokalet er veggene dekt av malerier i mange farger. Nede i underetasjen skal Nikolai sin utstilling holdes. I et rom helt innerst i bygget er bildene hengt opp på rekke og rad. Utstillingen består av ti originale tegninger, og en bok. Hvert bilde representerer et familiemedlem. Ved hvert bilde tilhører det en egen tekst, som skal henge under bildene. Det er mange lyskastere, som treffer hvert enkelt bilde. Det gjør at de er det eneste i rommet som er i fokus.

Bildene henger på rekke og rad, innerst i Guttestreker sitt lokale.
Bildene henger på rekke og rad, innerst i Guttestreker sitt lokale.

Selvbiografisk og sant

Nikolai har fått høre at noen tror familien maleriene baserer seg på er fiktive. Siden teksten under bildene ikke er noe man leser hver dag. Nikolai forsikrer om at det er selvbiografisk og sant.

De holder fortsatt på å gjøre alt klart til morgendagens utstilling. Nikolai peker mot midten av rommet og forteller at det er der boken skal stå. Boken er av papir, bomull og filt, som er 32 sider lang. Den er en spesiell del av utstillingen.

– Dette er en utstilling hvor jeg ser tilbake på barndomstraumer med et barn sitt blikk. Fortellingene om familien min er veldig naivt fortalt. Jeg prøver å vise den siden av et uskyldig barn, som tror at hele verden omhandler dem. Som for eksempel min søster. I et barn sitt blikk har hun ikke en egen identitet, utenom å være min søster, forklarer han.

Som barn kjente han på dårlig samvittighet for at familien hadde det dårlig. Han forteller at det er det som er problemet med de vonde minnene. I et barn sitt liv har de selv hovedrollen, og da er alt din egen feil. Men man legger det litt ifra seg når man blir eldre, og skjønner at ikke alt handler om en selv.

Deler privatlivet

Han har kjent på kontroverser rundt det å publisere veldig intime nære detaljer om familien. Slik både Knausgård og Vigdis hjort har fått kritikk på. Da man deler privatlivet til noen som ikke har bedt om å være i det offentlige.

Nikolai vil ikke begrense seg selv til et medium. Han har 30 uferdige prosjekter som han nå endelig kan sette til liv.
Nikolai vil ikke begrense seg selv til et medium. Han har 30 uferdige prosjekter som han nå endelig kan sette til liv.

– Derfor kan det høres litt hardt ut at jeg utleverer familien min sånn som det faktisk var, mye rusmisbruk og en slags omsorgssvikt. Det skal også sies at jeg er veldig glad i familien min. Det er vel det alle er, på godt og vondt, sier han.

Bildene har alle hver sin historie. Alt fra alkoholisme, rusmisbruk, død, og hans egne selvmordsforsøk. I utgangspunktet hadde han ikke tenkt til å stille ut eller selge disse bildene. Det var egentlig bare et prosjekt ment for han selv, for å putte tankene i bilder. Men etter noen samtaler med guttene i Guttestreker fant han ut at det kanskje har en verdi for andre også.

– Vi får se om det er noen som setter pris på det i morgen. Jeg har dessverre en helt enorm evne til å se for meg det verste for morgendagen. Jeg har for eksempel sett for meg at jeg får hjerteinfarkt. Ikke på grunn av at jeg er så nervøs eller spent. Det er bare det at alt som kan gå galt vil gå galt.

– Det hadde vært jævlig bra PR det da, skyter en av gutta i Guttestreker inn.

– Jeg er litt redd for meg selv noen ganger også. Det er jo ikke sannsynlig at jeg kommer til å skyte meg selv i morgen, men likevel tenker jeg på at det hadde vært forferdelig hvis det skjedde. Men jeg håper at det kommer mange som syns det er bra, som syns at det er noe, innrømmer han.

Mange prosjekter

Nikolai jobber med mange spennende prosjekter fremover. Han kan blant annet røpe at han holder på med en soloutstilling, et prosjekt med klesmerket Chamber, et kryptokunst-prosjekt, og et annet prosjekt han ikke kan røpe enda. For fremtiden ønsker han å få ut alle ideene han har, og fortsette å vise det frem i hundre år til. Mest på alvor, litt på spøk, innrømmer han at han er sjalu på mausoleet til Emanuel Vigeland.

– Jeg har nok et mye kulere bilde av meg selv en hva jeg egentlig er, men jeg prøver å bli han jeg ser for meg, sier Nikolai.