Sport

Mannen som aldri fikk knockout

Birger Olsen er tildelt æresprisen fra Norges Bokseforbund

Oslo: Birger Olsen er 86 år gammel og Norges eldste aktive bokser. Hva er det som driver han?

Jeg krysser kunstgressbanen på Dælenenga og foran meg står et bygg som ser tilsynelatende falleferdig ut. På utsiden virker alt stille. På innsiden har jeg inntrykk av at stemningen er av den rake motsetning. Dette er en kjent bokse og bryteklubb i Oslo. En god klubb. Sportsklubben av 1909, og her satt Birger føttene sine for første gang 50 år tilbake. Der har han, med unntak, satt de siden. Ved en dør på høyresiden av bygget venter jeg til en bil parkerer foran meg. Bak rattet skimter jeg synet av Birger. Han er liten, bruker caps, og det ene øyelokket henger litt lenger ned enn det andre. Nesa ser man så vidt over rattet, men den er ikke flat. Noe man kanskje tenker om en som har tatt imot slag i ansiktet i en hel mannsalder? Han smiler. Øynene er snille. Han går mot meg med lette steg og bærer den 57 kg tunge kroppen som en 30 åring. Han veier det samme som han gjorde da, i dag er Birger 86. Han låser opp døren til sitt andre hjem og jeg får æren av å stige på. Her? Her har han høstet mange minner.

En ekte fighter vil alltid være en fighter. Her er Birger i sitt ess.

Begynnelsen

Årstallet er 1936 og Birger har akkurat flyttet med sin bror, mor og far til Sandaker på Torshov. Det er like før krigen men stemningen i bygården bærer ikke preg av det. I bygården kan man høre ekkoet fra guttestemmer, lekeslåssing og ballspill. Birger og hans brors stemme høres godt. Sammen med de andre guttene er de som gutter flest og det er mange av dem. Det er samhold!

Årstallet er 1945 og 2.verdenskrig er over. En av guttene fra bygården flyttet til Sverige med familien under krigen, nå er han tilbake. På grunn av Nasjonal Samling (NS) var det ikke lov å drive organisert idrett i Norge og guttene måtte organisere leken selv. Noe de var flinke til. Gutten som dro til Sverige og som nå har vendt hjem, har med seg en gave. Kjærligheten til boksing. Han er ivrig etter å vise de andre guttene hva han har lært og det tar ikke lang tid før de alle får øynene opp for boksing, deriblant Birger. Torshov idrettsforening slår rot!

En dør lukkes, en annen åpnes

Han var hele 10 år i Torshov idrettsforening før han meldte overgang til Sportsklubben 1909. Man husker gjerne det som skjer først, så sist. Et av de øyeblikkene han husker best gjennom karrieren er den gangen han ble NM-mester som 17-årig. Den første pokalen!
Når han hadde vært 10 år i SP-09 fikk han forespørsel om å bli trener. Hans personlig karriere som bokser var da over. Deretter startet en ny personlig karriere. I samme momanget som han ble trener ble han også dommer for International Boxing Association (AIBA).

– Er du dommer for dem, vet du med deg selv at du har gjort en god jobb, sier han.

– Man må være våken og skarp, ta det som er ulovlig med en gang. De skal ikke få lov til å stå der og halvveis drepe hverandre, fortsetter han.

Måten han sier det på er verken selvgod eller forsiktig. Den er troverdig. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er akkurat det han har gjort. En god jobb.

– Gir det deg mye å være trener?

– Ja! Sier han omtrent før jeg har stilt spørsmålet.

– Hvordan blir man en god trener?

– Jeg slet fært med å få til en tegning på skolen en gang. Så sa læreren min til meg «Det er ikke du som er dum, det er kanskje jeg som ikke er flink nok til å instruere». Det handler om å se utøveren. Vi kaller det gjerne ABC, man må legge byggekloss på byggekloss, sier han.

Vi har satt oss ned i resepsjonen med øynene rettet mot bokseringen. Det er mørkt der nå men lyset fra vinduene gir gjenskinn i alle speilene. Litt sånn «stille før stormen» stemning. Stormen starter hver kveld kl 17:30. Da kjører Birger fra Manglerud til Grunerløkka for å trene unggutta ut i ringen. Han er alltid med på oppvarmingen, hoppetau, sperring og sluggerboksing. Hva er det som driver han?

– Det er morsomt og det gir meg mye å være sammen med de som er unge. Det er fint å være med på å få frem nye talenter. Det er nok drivkraften. Også er det jo kroppen selv, sier han og folder hendene.

For sitt arbeid har han fått diplom som æresmedlem av Norges Bokseforbund. Vel fortjent.

Fairplay

Han er kjent for sitt fairplay og har reist stort sett verden rundt. Philippinene, Thailand, Tyrkia, og Italia er bare noen av landene. Han har sett mange harde kamper hvor det har vært både blod, svette og tårer. Knockouter. En kamp som festet seg spesielt på netthinna, fant sted på Manila. Hvorfor husker han akkurat den så godt?

– Det var sikkert et publikum på 10 000 mennesker, så var det en av utøverne som følte seg urettferdig behandlet. Folk begynte å sloss og kastet ting opp på kampscenen. Blant publikum satt en liten gutt, han kunne ikke være gammel. Men jeg husker at han fikk en glassflaske rett i hodet, det var ikke bra…sier han.

Størst av alt er kjærligheten

Trofeveggen hjemme på Manglerud. I kjernen henger bildet av hans kone Inger og seg selv.

Det er tydelig at mannen ved siden av meg er liten, men med et stort hjerte. Han sitter på en pute for å se over rattet. Vi har satt oss i bilen retning Manglerud, han vil vise meg pokal-samlingen sin. Deler av hjertet hans ligger på stedet vi akkurat forlot, Sportsklubben av 1909. Den andre delen ligger hjemme på Manglerud, hvor han har bodd med sin kjære Inger i nøyaktig 20 år. De møttes i 1949 og giftet seg i 1952. Hun like sprek som han. Hun har løpt Grete Waitz hele 10 ganger og Jentejoggen 5 ganger. Til sammen har de 2 barn, barnebarn og oldebarn.

– Jeg har vært mye borte, men det ser ikke ut som de har tatt noen skade av det, sier han.

Med mye borte mener han 7 dager på det lengste i strekk. Han serverer meg først kaffe, så kake.

– Det sies at de er snille, de som spiser kake, sier han mens vi tar hver vår bit.

Vi har kommet til veis ende men jeg undres fortsatt over dette med nesa. Man skulle tro at en mann som har bokset gjennom hele sitt lange liv hadde fått en del skrammer. Det har han ikke.

– *humrer*… Nei du skjønner, det er jo alltid en som må få flere slag enn den andre i bokseringen. Nesa mi er vel et bevis på at jeg har unngått dem. Bank i bordet! Avslutter han med et glimt i øyet og setter ned kaffekoppen.

Mannen som aldri fikk knockout

Mest lest

To Top