Reportasje

En dødsbra hverdag

POSITIV: Kristin Lian er ikke en som liker å dvele ved det negative her i livet. FOTO: Sara Flaaen Licius

OSLO: Kristin Lian ser døden i øynene hver eneste dag. Likevel frykter hun ingenting og har en mer positiv holdning til livet enn folk flest.

– Forresten! Skal du ha middag i kveld før du reiser tilbake til Bergen, eller? roper Kristin Lian opp trappen. Stemningen i begravelsesbyrået M. Jacobsen er varm.

Hva forventer man egentlig å bli møtt med når man går inn i et begravelsesbyrå? Kanskje mer død, og mindre glede. Mindre farger, mindre lys? Stedet er nyoppusset og moderne, og ved første blikk er det eneste som plasserer stedet i riktig kontekst gravstøttene som står stilt opp like ved inngangsdøren.

Teksten «FAMILIEGRAV» står fremhevet på lys granitt. Det står en gammeldags sofa ved vinduet, og over henger to brune portretter av selveste Jacobsen og hans slektning. Det er det eneste som matcher mine forventninger.

Opptatt av omsorg
Møterommet vi setter oss ned i er malt i mørke farger og har mørke møbler – men kan likevel slettes ikke beskrives som et mørkt rom. Panoramavindu slipper inn liv fra gaten utenfor. Kristin flytter smilende på boksen med tørkepapir som står klar midt på bordet.

– Denne trenger vi kanskje ikke nå!

De klare, blå øynene utstråler mye varme, og hun stirrer meg intenst inn i øynene mens vi sitter overfor hverandre. Det er ikke ubehagelig, tvert imot – det får meg til å føle at her kunne jeg gjerne tillatt meg å benytte meg av kleenex-boksen ved en annen anledning.

-Hvordan bestemte du deg for å bli gravferdskonsulent?

Spørsmålet får Kristin til å trekke på smilebåndet, og hun samler hendene på bordet før hun svarer.

– Tidligere jobbet jeg i Fransiskushjelpen, og da behandlet jeg mange som var alvorlig syke, og som trengte terminalbehandling. Etter at jeg selv fikk to små barn, innså jeg at det ble for tungt med en slik langvarig omsorgsjobb, sukker hun.

REDDENDE ENGEL: Kristin legger forholdene til rette for de pårørende med den største lidenskap. FOTO: Sara Flaaen Licius

Ettersom hun trivdes i omsorgsyrket og ikke ville jobbe på sykehus, ble løsningen å jobbe i begravelsesbyrå. Nå har hun 19 år bak seg i bransjen, og i 2010 overtok hun byrået M. Jacobsens sammen med mannen sin.

– Folk som begynner å jobbe med begravelser har en tendens til å bli der helt til pensjonsalderen kommer. Det er et veldig givende yrke, konstaterer hun med et nikk.

Livet i perspektiv
Kristin velger å utelukkende fokusere mest på det positive, og gleden jobben gir. Likevel kan hun ikke legge skjul på at å jobbe så tett opp mot pårørende og avdøde hver dag, setter livet i perspektiv.

– Jeg tenker ikke så mye på døden, men jeg tenker mye på at livet er her og nå. Å leve dagen i dag, og ikke nødvendigvis tenke så langt fremover. Jeg vet jo godt at man ikke har noen garanti. De små tingene her i livet gir meg veldig mye glede!

Selv om hun setter veldig stor pris på livet, er forholdet til døden avslappet. I hennes øyne er det ikke noe skummelt eller farlig, men heller fredelig og udramatisk.

– Jeg håper jo selvfølgelig jeg får noen år til, da! Det er fordi jeg gleder meg over å leve, sier hun. Smiler rolig.

-Hva er det beste med jobben din?

– Det er muligheten til å gjøre en forskjell for de pårørende i en vanskelig situasjon. Jeg både ser og kjenner hvordan vi er med på å lette sorgprosessen. Å jobbe i begravelsesbyrå er absolutt et omsorgsyrke.

Sterke inntrykk
Kristin og kollegaene hennes kan praktisk talt ordne det meste for de pårørende. Alt fra papirarbeid som skal til myndighetene, til praktisk arbeid som henting av avdøde eller pynting av seremoni.

Likevel er det støtten til de pårørende som står sentralt. Kristin møter mange mennesker som har det vondt, og hun er lidenskapelig opptatt av å gi dem best mulig veiledning og støtte i prosessen de må igjennom.

Et særlig godt minne har hun fra et ektepar som hadde mistet sin nyfødte baby. Nå etterlater Kristin mye luft mellom setningene når hun snakker, og det glitrer i øyekroken.

– Jeg hjalp de til å få en god avslutning, slik de ønsket det. Vi hadde lange samtaler i forhold til å skulle forberede dem på å se barnet sitt, og gjøre dem trygge, forteller hun.

Litt over et år senere kom paret tilbake til byrået, og viste frem sin nye baby. Da ville de formidle hvor takknemlige de var for at Kristin hadde hjulpet dem til å ikke være redde for å prøve på nytt.

Det er heller ikke like lett å snakke om de verste sidene av jobben. Kristin jobber også direkte med forflytting av lik, noe hun beskriver som veldig lite hyggelig. Ansiktet mørkner og hun trekker stadig på ordene.

– 22. juli var helt forferdelig. Alle datoene på når de var født… de var så altfor unge. Det var liste på liste med navn og datoer. Det var veldig tøft og uvirkelig.

Privilegert
Derimot lysner ansiktet og volumet på stemmen øker raskt når hun presiserer hvordan hun anser seg som privilegert i å få hjelpe. Kristin er så avgjort ingen dame som liker å dvele ved det negative.

-Hvordan er det når du går hjem for dagen da? Klarer du å legge fra deg jobben?

Svaret kommer lynraskt.

– Jaja, absolutt. Det er jo ikke sånn at jeg ikke tenker på jobb, men jeg sliter aldri med å sove. Det er helt klart mange opplevelser, og mange som setter spor. Alle disse blir en del av meg. Det å få slippe inn til det innerste hos folk… det gjør noe med deg.

Brått ringer telefonen, og Kristin må unnskylde seg. Som gravferdskonsulent skal hun være tilgjengelig hver eneste dag, hele døgnet. Jeg tenker at den rolige stemmen hennes må være noe som gir trygghet til personen i andre enden. Hun er profesjonell, men samtidig myk. – En oppsats? Ja, fra en 1500 og opp til 1800… Jeg foreslår at dere finner ut hvor mye dere ønsker å bruke jeg, så lager blomsterhandleren det som blir penest, forklarer hun inn i telefonen.

Samtalen varer ikke lenge, og hun smiler unnskyldende når hun legger på.

FØRSTEINNTRYKK: Ulike gravsteiner pynter opp i alle hjørnene. FOTO: Sara Flaaen Licius

Fokus på verdighet
– Det er ganske mye som står på spill når det kommer til organiseringen. For oss finnes det tross alt ingen generalprøver, kun premierer.

Det er svært viktig for Kristin at alle avdøde får en verdig seremoni, og bransjen stiller svært høye krav. At det skal bli en fin avslutning for de pårørende er hovedfokuset i arbeidsdagene hennes.

– Veldig mange sier de har gruet seg veldig til å komme hit, og at de er så lettet og takknemlige når vi er ferdige. Jeg vet egentlig ikke helt hva de har sett for seg på forhånd, men vi er jo bare vanlige, hyggelige mennesker! Sier hun og ler.

Når jeg spør henne om det oppbevares lik her på huset ler hun avkreftende, men legger til at det faktisk er veldig mange som tror at det oppbevares lik i kjelleren.

– Det kreves mange fasiliteter for å oppbevare lik, i tillegg til at det er særlig viktig at verdigheten ivaretas igjennom hele prosessen. Verdighet er et stikkord for oss og bransjen vår, sier hun med et varmt smil.

En dødsbra hverdag

Mest lest

To Top