Verdensmesterskap basse
Reportasje

Trøndersport fra bakgården

TRONDHEIM/BURAN: Ikke mange utenfor trøndelagsfylkene kjenner til trøndersporten “basse”, men et knippe ildsjeler sørger for at den overlever og spres ut over fylkesgrensene.


 

Utenfor den lokale fotballpuben Mellomveien på Buran finner vi seks hvitmalte sirkler som pryder et stykke asfalt, og to skikkelser som står og venter på oss med en svart gummiball i hånden.
Lite visste to uvitende journalister hva som ventet dem. Vi hilser på de oppmøtte og stiller oss i hver vår sirkel, populært kalt ruter, og den lille ballen som en gang var en sykkelslange, sparkes opp i luften.

– Når du vipper bassen er det best å bruke innsiden av foten, da får du bedre kontroll, forteller Aksel Choudhari.

Nå er det om å gjøre å slå ut motspillerne ved å sparke bassen ned i rutene deres. Havner bassen i ruten din får man en prikk. Bassen passerer mellom spillerne, og rekker innom tre av oss før den går i bakken, utenfor rutene. En av spillerne plukker opp bassen og sparker den i lufta igjen. Vi prøver noen runder til, og til slutt har bassen vært i luften i flere sekunder. Fint spill er en dyd i bassesporten, og da bassen har vært innom samtlige fire spillere konstaterer Choudari at dette er en god runde.En av journalistene vipper bassen høyt opp, og sparker den ned i den andre journalistens rute.

– Nydelig, bryter Lars Andersen ut.

Den tapende journalisten har nå fått bassen i ruten sin tre ganger. Han har tre prikker, og nå er han “blakka på treern”, som betyr at han er ute av spillet.

Gamle gummislanger
Etter flere iherdige forsøk, byttet vi ut bassen med kaffekoppen og entret publokalet. Musikk siver ut i lavt volum over høyttalerne i det vi setter oss ned med de to ildsjelene. Andersen og Choudari har holdt på med basse i mange år, og håper virkelig at de kan føre denne trønderske idretten videre.

Verdensmesterskap basse

TØFF SPORT: Heldigvis har skotøyet endret seg fra tidligere mesterskap hvor vernesko var normalt. FOTO: Erlend Lånke Solbu

– Man blir fenget av å se folk spille basse, for det er ikke mange som vet noe om det eller hva det er. Jeg klarer i hvert fall ikke å gå forbi uten og bli med, sier Andersen.

Det finnes både røde og svarte basser, hvor det blir brukt forskjellig typer materiale. Choudari viser stolt frem en rød basse han har laget.

– Jeg har fått tak i en gammel Viking-sykkelslange som de sluttet med på 50- eller 60-tallet. De finnes fortsatt, og det er naturgummi i den som gir den bedre sprett. Det er litt mer “liv” i den, sier han og gliser.

Fra skolegård til motkultur
Bassen har sine røtter i Trondheim på starten av 1900-tallet, og det sies at basse var en idrett for arbeiderklassen som ikke hadde nok penger til å investere i en fotball. Dermed måtte man komme på noe annet smart for å ha noe og sparke på. Punktering av sykkel skjedde ofte, dermed måtte sykkelslanger byttes ut, og dette utnyttet basseentusiastene. Man klipte opp sykkelslangene og ordnet en basse.

– Du finner mennesker overalt i Trondheim som har spilt basse i forskjellige epoker, både på Nardo, Ila og Byåsen. Men det er muligens her på Lademoen at vi gjør mest ut av det, sier Choudari.

Stein Johansen, basseentusiast og førsteamanuensis ved Sosialantropologisk Institutt ved NTNU, mener at bassens popularitet startet i skolegårdene, før motkulturen som oppstod i Trondheim på 70-tallet trykket bassen til sitt bryst.

– Det var ikke alltid at juniorspillere i fotball holdt like høyt fysisk nivå da de ble seniorspillere, grunnet en sterkere sans for piker, vin og sang. Bassen ga disse spillerne muligheten til å utøve en teknisk avansert idrett uten å miste artisteriet og den alternative livsstilen, sier han.

Johansen mener det er bare positivt at det finnes entusiaster på Lademoen som arbeider for å holde bassen i livet i Trondheim.

– Når æ og Aksel ligg i tørva så e det kjedelig om bassen dør med oss, for å si det sånn, sier Andersen og ler.

Internasjonal trønderidrett
Til tross for å være en trønderidrett har bassen spredt seg til forskjellige deler av verden, sannsynligvis mye takket være trøndere på utflukt hjemmefra. Sent på 70-tallet kom det en del ubekreftede rapporter om at det ble spilt basse i New York, Tokyo, Hong Kong, og ikke minst Katmandu. Det har i ettertid blitt bekreftet at basse spilles i Marokko.

– Jeg har spilt basse med lokale gutter i gatene i Marrakech, sier Andersen.

Også i spredningen av basse er det viktig at økonomisk profitt ikke ligger i sentrum. Ved at bassen er gratis kan den spres naturlig, og fortsatt beholde sine trønderske røtter.

– Jeg møtte en gang en amerikansk antropolog i Taiwan som mente at basse burde bli en ny OL-gren. Men OL-grener blir fort litt for kommersialiserte, og bassen består av ganske sterke rotfestede verdier. Man kan ikke alltid kjøpe seg til suksess, sier Andersen.

Verdens mesterskap
Lørdag 5. september arrangerte Choudari, Andersen, og 40 andre deltakere et verdens mesterskap i basse i skolegården til gamle Lademoen skole, til tross for at det var stort sett trøndere som

Verdensmesterskap basse

HEDER OG ÆRE: Det er mye prestisje blant basseentusiastene. Til høyre har man den myteomspunnede vandrepokalen. Til venstre er pokaler de får beholde selv. FOTO: Erlend Lånke Solbu

deltok. Førstepremien var en vandrepokal formet som en sko med en basse festet til tærne. Solen hadde lagt seg over Østbyen da mesterskapet ble holdt, kun avbrutt av en halvtimes regnskur hvorpå deltakere og tilskuere trakk innendørs for en pust i bakken og kanskje en øl. Det var flere utøvere tilstede som hadde god erfaring fra tidligere turneringer. Deltaker Martin Thomassen, som også er førsteamanuensis ved Sosialantropologisk Insititutt, kom på 17. plass i Basse-VM i 1986, og viser frem en svær kul med brusk som stikker ut fra høyre fot.

– Denne er fra ’86. Det er absolutt muligheter for idrettskader i basse, sier han.

Det settes ofte krav til riktig fottøy i basseturneringer. Sko eller støvler som kan skade motspillere er ikke tillatt.

– Det var jo en tulling som så klart spilte med vernesko, og det gikk jo hardt utover foten min som dere ser, sier Thomassen og ler.

Etter flere timer med spill sto det mellom Choudari og rivalen Jan Roger Jenssen i finalen. Aksel gikk offensivt ut, noe som straffet seg da Jenssen vippet en frekk lobb over ham. Aksel strakk foten så langt det gikk, men det hindret ikke bassen å havne rett innenfor ruta hans. Andersen og Choudari måtte ta til takke med en tredje- og en andreplass, og innse at verden hadde en ny verdensmester i basse.

En demokratisk idrett
Til tross for at basse spilles seriøst, behøver man ikke å følge regelverket slavisk.

– Det finnes jo et sett med regler som alle som spiller basse skal følge, og spesielt under mesterskapene vi arrangerer må det være klare regler, sier Choudhari.

Men om en kompisgjeng ønsker å spille for seg selv så er det lov å tøye reglene litt så lenge alle spillerne er enige om dem på forhånd.

Verdensmesterskap basse

FINALE: Det gjøres klart til finale og sportsånd er viktig innenfor basse. FOTO: Erlend Lånke Solbu

I motsetning til andre idretter hvor man har dommere til å dømme, har basse et annet system på dette. Man kan ikke få det mer demokratisk enn at man dømmer hva flertallet mener og synes.

– Det er ikke tradisjon for å ha dommere, det blir som regel selvdømming blant gruppen, sier Andersen. – Det er en veldig demokratisk idrett i så måte.

I det Andersen er ferdig med å svare, har Choudari dagdrømt litt om hvor gøy det faktisk er med basse, og deler gjerne av sine tanker.

– Basse er utrolig artig, mens man spiller kan man prate og tulle. Kontroversielle avgjørelser er med på å gjøre idretten enda artigere, legger Chourdari til.

Kvelden begynner å omfavne Mellomveien da vi forlater den grønne fasaden. Bak oss kan vi fortsatt se de hvite basserutene se opp mot oss fra den mørke asfalten. De lyser opp kveldsmørket, og setter sitt permanente preg på de lokale omgivelsene. Bassesporten er ikke død.

Trøndersport fra bakgården

Mest lest

To Top