Reportasje

«Jeg har ikke tid til å ha en vennegjeng»

OSLO: Møt en 20-åring litt utenom det vanlige.

  • Tekst og foto: 288670

– Det var aldri meningen at jeg skulle satse. I starten var det bare et tidsfordriv. Men så slo konkurranseinstinktet mitt inn.

Etter tre år med krig og tragedie beordrer President Vladimir Putin russiske styrker inn i Tsjetsjenia under den andre tsjetsjenske krigen, og lojale styremakter tar kontroll over hovedstaden, Groznyj. Samtidig avgjør en småbarnsfamilie på fire at det er på tide.

De skal flykte. I 2003 krysser en syv år gammel tsjetsjensk gutt den norske landegrensen sammen med sin far, mor og lillebror. Uvitende om at han skal vokse opp til å bli en av Norges beste boksere.

–Ting var ikke så lett i Tsjetsjenia på den tiden. Det var få jobber, og lite penger. Vi levde rett over fattigdomsgrensen. Ikke sånn at vi sultet, men sånn at det gikk rundt.

Den regjerende norgesmesteren i 81 kilosklassen, Surkho Shamilov, sitter inne i bokselokalet til sportsklubben av 1909 på Dælenga og knyter lissene på en gaffateipet treningssko.

– Heldigvis har jeg ikke så mange minner derfra.

Hell i uhell
Det var en ren tilfeldighet at Surkho, som 15-åring, nærmest ramlet over kampsporten. Etter flere år på fotballbanen, pådro han seg en skade i akillessenen, og ble dermed tvunget til å finne

boksing

DEDIKERT: Surkho trener tre ganger om dagen i oppkjøring mot OL-kvalifiseringen.

en annen hobby – som senere skulle vise seg å bli noe langt større. En livsstil.

– Pappa fant denne bokseklubben, og fikk både meg og lillebroren min til å prøve. Vi likte oss så godt her at vi bare ble værende. Det kunne likeså godt vært bryting jeg hadde drevet med nå, sier Surkho og henger opp en 29 kilos sort boksesekk i skinn.

– Moren vår er nok ikke like begeistret når hennes to sønner kommer hjem med blåveis, sier han og peker på det falmende beviset under høyre øye.

– Hun har ikke direkte noe i mot boksingen, men dersom vi hadde sagt at vi ville slutte og kun fokusere på skole, så tror jeg ikke hun hadde hatt noe i mot det heller, sier han og humrer idet han strammer reimen rundt en tykk, sort boksehanske.

Ingen vanlig ungdom
Surkho har ofret mye for boksingen. I fjor skaffet det ham en plass på seniorlandslaget. Han trener for tiden tre ganger om dagen. Seks dager i uken. I mellomrommene studerer han til en bachelorgrad i elektronikk og informasjonsteknologi ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Det betyr tilnærmet null fritid for den unge bokseren.

– Høyskolen legger til rette for toppidrettsutøvere, og jeg har gjort om studieløpet mitt slik at bacheloren tar fire år, og ikke tre. Det er slitsomt, men ikke så ille som det kunne ha vært, sier han og slår tre harde slag på den forsvarsløse boksesekken.

– Utdanning er viktig. Boksingen tar jo slutt en eller annen gang, og da er det greit å ha noe å falle tilbake på. I tillegg tenker jeg at dersom man først driver med noe, så kan man like gjerne gjøre sitt beste, enten det gjelder boksing eller skole.

– Hvordan rekker du å være med venner oppi det hele?

Han nøler. Og presser frem en latter.

– Jeg har ikke tid til å ha en vennegjeng. Jeg har et nært forhold til gutta på landslaget og de jeg går i klasse med, men enten er vi på skolen og gjør skolegreier, eller så er vi på boksingen og gjør boksegreier. Hvis jeg først har en time fri, må jeg prioritere å sove, sier han og slår en ny serie raske slag mot boksesekken.

Best i Norden
Under det nordiske mesterskapet i Gøteborg står Surkho Shamilov i den ene enden av bokseringen med det norske flagget på brystet. Han er rolig. Han har studert den finske 23-åringen som står i motsatt ende. Han har lagt en kampplan, som mange ganger tidligere.

boksing

I SLAGET: Jarkko Ojapalo og Surkho Shamilov under finalen i det nordiske mesterskapet 2016. FOTO: Rolf Haug, Norges Bokseforbund (gjengitt med tillatelse)

Bare tre uker etter han tok hjem norgesmestertittelen står han nå i en ny finale og kjemper om en gjevere tittel. Etter tredje runde står det 3-0 på dommerkortet. Dommeren tar tak rundt håndleddene deres. Den seirende armen løftes. Surkho Shamilov. Nordisk mester 2016.

– For bare ett år siden var det helt uvirkelig å tenke på å ta nordisk som senior, og det var et av de største målene jeg hadde satt meg for sesongen. Det var så deilig å klare det. Men nå vil jeg mer.

Hans neste mål er allerede satt. OL i Rio.

Konkurransemenneske
Surkho var en av seks som ble valgt ut av Norges bokseforbund til å representere Norge under OL-kvalifiseringen for Europa, som fant sted i Tyrkia i april i år. Men drømmen om en OL-plass ble satt på vent i kvartfinalen da han møtte tidligere europamester og favoritt i turneringen, nederlandske Peter Mullenberg. Og tapte.

– Jeg hadde litt uflaks i trekningen av motstander. Og selv om jeg ble topp åtte i Europa, så er det alltid surt å tape, sier han. Stemmen stilner mot slutten, som om konkurransemennesket i ham ikke ønsker å si ordet ”tape” høyt.

I juni har herrene som ikke kvalifiserte seg i Europa, en siste mulighet under World Olympic Qualifying event i Azerbaijan der fem boksere i hver vektklasse kan sikre seg en plass i Rio.

– Dersom jeg kvalifiserer meg til OL er det alene en enorm prestasjon med tanke på hvor tøft det er. Men hvis jeg først kommer dit, kan alt skje.

Han tripper kontinuerlig på det myke, blå underlaget og slår med med voldsom kraft mot boksesekken, som svinges hypnotiserende frem og tilbake av de brutale slagene.

– Det er mange gode proffboksere som deltar i kvalifiseringen, men de må legge om boksingen sin når de skal tilbake på amatørnivå. Jeg tror det kan by på utfordringer for begge parter. Dersom jeg er i bra form bør proffbokserne også være overkommelige.

Southpaw-bokser
Surkho står venstrevendt mot boksesekken. Hendene holdes tett opp mot ansiktet. ”The left-

boksing

HOVEN: slik ser et par dedikerte boksehender ut

handed devil” er ett av kallenavnene til den tsjetsjensk-norske bokseren. Han er en southpaw-bokser. Skeivhendt. Det gir ham et overraskelsesmoment i ringen.

– For meg er det vanlig å gå mot høyrehendte, men for dem er det som regel ukomfortabelt da alt blir speilvendt. Det gir meg ofte en fordel, sier han og trekker av boksehanskene, som avslører røde, hovne knoker.

Denne gutten hadde aldri planlagt å konkurrere. Boksingen var kun ment som en hobby. Men heldigvis slo konkurranseinstinktet hans inn. I løpet av sin 5års karriere som amatørbokser, har Surkho vunnet 48 av 65 kamper. En suksessrate på tilnærmet lik 74 prosent. Og han er blitt norgesmester. Tre ganger.

–Boksing er som alle andre sporter. Man må være villig til å ofre livet for å bli best. Når drømmen er å leve av boksing, har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre nettopp det.

«Jeg har ikke tid til å ha en vennegjeng»

Mest lest

To Top