Reportasje

Et år i Elite-serien

Lene Storholt spilte håndball for Meldal

TRONDHEIM: Hele livet har hun drømt om å bare være håndballspiller, men på veien mot toppen møtte Lene Høve Storholt viktigere verdier.

  • Tekst: Oda Røe
  • Foto: Ola Marius Rise, Avisa-ST (gjengitt med tillatelse)

Året er 2008, i Norge blir raketter skutt opp for siste gang, Beggin av Madcon ljomer ut av radioen, og suksessfilmen Max Manus har premiere på kino. I resten av verden blir Sommer-OL arrangert i Bejing, Nelson Mandela fyller 90 år, og Barack Obama blir USAs første mørkhudede president.

Baldus-cup
På Lillehammer samme år møtes unge håndballspillere fra hele landet for å konkurrere under Norges største håndballturnering, Baldus-cup. For Meldal J12 er dette første gang de skal møte konkurrenter på så høyt nivå, og med lag fra storklubber som som Stabæk og Nordstrand blir det en tøff opplevelse.

Men det skulle vise seg at atten små 12-åringer mot alle odds skulle forbause publikum og ta med seg pokalen og førsteplassen hjem til den lille bygda i Trøndelag. For laget var dette en seier for livet, men for Lene Høve Storholt skulle dette bare bli begynnelsen.

Borte bra, hjemme best
Det er ettermiddag, og skyene henger som tunge, våte sokker fra himmelen. Hjulene triller over grusen som ligger strødd i gårdsplassen på Bjørnli. Øverst i trappa på vindfanget står en sprek 20-åring og holder i dørhåndtaket, for at ikke vinden skal ta døra med seg.

Hennes 178 centimeter over bakken og brede skuldre får meg til å føle meg liten der jeg står og ser opp på henne. Det er ingen tvil om at det er en idrettsjente som står foran meg.

Lene har akkurat returnert hjem fra et år i Molde, og før hun har rukket å komme skikkelig på plass hjemme, må hun pakke sakene på nytt for å flytte til Trondheim.

– Det er litt rotete akkurat nå, både i det som skal inn og det som skal ut, unnskylder hun seg og ler.

Den svarte kjolen flagrer rundt knærne hennes i det hun forsvinner inn på kjøkkenet. I gangen henger konfirmasjonsbildene hennes, i den hvite Meldalsdrakten og en håndball under arma, akkurat slik hun trives best.

– Det er litt deilig å pynte seg igjen, etter et helt år i treningsklær, smiler hun.

Hun finner fram en flaske pepsi max og to glass før hun slenger seg ned i sofaen inne i stua. Huset er gammelt, men de lyse fargene og elegante møblene gjør det kanskje 50 år yngre.

Tidlig krøkes
Interessen for håndball kom tidlig, og som liten brukte Lene alltid å bli med storesøster Helene på trening og kamp, bare for å leke med ballen på sidelinja.

– Hun er nok hovedgrunnen til at jeg begynte å spille håndball også. Jeg så alltid opp til henne og skulle gjøre det hun holdt på med, forteller hun.

Da hun var syv år begynte hun å spille selv, og som barn var idrettsgleden høy når hun fikk holde på med det hun likte best. Høydepunktet av dagen var når mamma og pappa lot henne dra i hallen på Løkken for å trene.

Med et skyhøyt konkurranseinstinktet ble det etter hvert veldig viktig å vinne. Dersom laget hun spilte på selv under trening tapte, kunne hun surmule for det resten av dagen. Likevel lærte hun tidlig å utnytte instinktet til noe positivt. Hvis noen var bedre enn henne på trening brukte hun det som motivasjon til å legge ned den jobben som krevdes for å bli bedre.

– Jeg har alltid likt å være best i det jeg gjør, og jeg tror nok det er mye av drivkraften som har drevet meg når jeg har spilt håndball, forteller Lene.

Hun lener seg tilbake i sofaen, og jeg skimter noen blåmerker og arr på knærne under kjolekanten. Det er ingen sport for pingler Lene har valgt å holde på med, og den harde jobbingen har satt sine spor på kroppen.

Fulgte drømmen
Å være ivrig skulle vise seg å være lønnsomt. I fjor fikk 2. divisjonsspilleren tilbud om å spille for Molde i Elite-serien, og takket ja. For en skolelei jente som akkurat hadde fullført et årsstudium i psykologi passet tilbudet perfekt. Ny by, nye mennesker – dette var sjansen til å satse for fullt på idretten sin, og avstanden fra venner og familie skulle gjøre det lettere å konsentrere seg om kun det.

– Å spille i eliteserien er noe alle håndballspillere vil og drømmer om, og med et sånt tilbud kunne jeg uansett ikke takke nei, smiler hun.

Dagene i Molde gikk stort sett til trening, men med en lønn som ikke var tilstrekkelig å leve av ble Lene nødt til å jobbe i 50 % stilling på en barneskole. En vanlig dag startet med trening fra seks til åtte, så rett på jobb til fire, etterfulgt av trening igjen halv fem til halv syv. Etter treningen ble det ofte felles kveldsmat i hallen, møter eller videoanalyser, og håndballdagen var som regel ikke over før nærmere halv åtte.

Lene spiller håndball for Molde

Beinhardt: Livet som toppidrettsutøver ble tøft for håndballjenta, både fysisk og psykisk. Foto: Lene Høve Storholt (gjengitt med tillatelse)

Laget ble i tillegg tildelt skrittellere fra treneren, og var nødt til å gå 15 000 skritt hver dag, ved siden av treningen. Ofte måtte Lene ut å gå tur når hun kom hjem etter trening for å fullføre skrittene.

– Det ble stilt ekstremt høye krav til oss spillerne, både når det gjaldt fysisk form, riktig kosthold og nok søvn, sier hun.

Ensformig
For Lene ble toppidrettslivet litt for ensformig. Hun savnet friheten til å gjøre det hun hadde lyst til, og som profesjonell håndballspiller ble det lite av nettopp det. Når sesongen er over er det kun tre uker fri før oppkjøringen til en ny sesong starter. Mye må ofres, og selv om de andre på laget hennes er i samme situasjon, er det likevel vanskelig å komme seg gjennom.

– Det å måtte dra tilbake til Molde 3. juledag for å sitte alene i leiligheten i jula, uten familie eller mine nærmeste venner, var ganske tøft, forteller hun.

Utenfor vinduet plasker det ned. Lene titter ut og forsvinner fra samtalen, det ser nesten ut som hun drømmer seg vekk en stund. Hun rister det vekk, smiler bredt og tømmer i seg den siste skvetten fra glasset med pepsi max.

Hun har alltid hatt lyst til å bli god i håndball, og det har alltid vært en drøm, men behovet er ikke like stort lenger. Og da hun fikk mye mindre spilletid enn det hun hadde håpet på, var ikke motivasjonen lengre tilstede for å fortsette karrieren i Molde.

Nye planer
20-åringen har derfor valgt å trappe ned med håndballen, og heller prioritere andre ting. Nå er planen å flytte tilbake til Trondheim og fortsette med psykologistudiet. Målet er å få en bachelorgrad, og kanskje reise utenlands for å studere et år. Hun har allerede signert kontrakt med andredivisjonslaget Sverresborg, og gleder seg til å bli kjent med et helt nytt lag, samtidig som hun får tid til å bestemme over hverdagen sin litt selv.

– Mange vil kanskje si at det er å gi opp, og at det er feigt å ikke fortsette og tørre å satse, men for min del handler det mest om å gjøre det som passer meg best, avslutter hun.

Mest lest

To Top