Ungdom med angst
Reportasje

Dritten i midten

SKRIVER OM ANGST: Marika Bentzen (16) fikk sosial angst allerede på barneskolen. Hun har lenge følt seg annerledes, og beskriver seg selv som "dritten i midten".

BERGEN: Marika Bentzen (16) gikk fra å være en selvsikker jente med store drømmer, til å miste seg selv helt.

  • Tekst og foto: 289202

Marika legger seg i sengen og prøver å sove. Rommet hennes er mørkt, og hun er egentlig ikke så veldig trøtt. Da begynner tankene å surre. Hun lurer på om hun vil klare å komme seg på skolen neste morgen, og på hva som vil skje hvis hun ikke gjør det. Hun tenker på fremtiden, vil hun få en god fremtid? Pusten går tyngre og tyngre. Til slutt har hun lyst til å skrike, rope på mor og far, men hun klarer ikke. Hun føler seg fanget og tårene renner. Sengetøyet hennes er helt vått av svette. Hun har panikk.

Bergen, oktober 2014.
Marika åpner seg og skriver om angsten på bloggen for aller første gang. For første gang er hun åpen og ærlig om forandringene i livet. Til og med mor og far skal få vite nå.

Det er midt på natten. Marika sitter og skriver sin ufiltrerte sannhet fra pikerommet. Hun har truffet bunnen. Aldri før har hun vært så lagt nede og så redd. Hun vil at folk skal vite hvorfor hun ikke er på skolen. Hvorfor hun er så stille og sjenert uten at de trenger å gjette seg til hva som er galt. Hun vil ikke at noen skal synes synd på henne. Samtidig er Marika redd, redd for hva folk vil si og tro om henne. Med hjertebank trykker hun på publiseringsknappen. Like etterpå sletter hun innlegget i frykt, hva vil mamma og pappa si? En uke senere er innlegget ”Klump i halsen” postet igjen.

Klump i halsen

– Det var veldig stort for meg. Ikke bare å dele det, men også all responsen jeg fikk i etterkant, sier Marika. Over 4000 mennesker leste innlegget ”Klump i halsen”, og nesten like mange la igjen respons. Jenter som kjente seg igjen i situasjonen kommenterte og delte erfaringer. Flere mødre sendte fortvilte e-poster, og spurte om Marika kunne ta kontakt og snakke med døtrene deres.

Ny hverdag
Marerittet startet på slutten av barneskolen. Marikas personlighet forandret seg. Hun trakk seg mer og mer tilbake. For første gang turte hun ikke å snakke høyt i klassen. Følelsen av å være mislykket, alene og redd tok over .

  Første skoledag på ungdomsskolen gikk bra, men bare etter en uke ble hun redd for å gå på skolen. Hun kjente på det konstante presset, og på andres forventninger. Den sosiale angsten bygde seg opp. Selv var hun ikke bevisst på hva som foregikk i tankene hennes. Marika trodde at hun bare var dum og sjenert. Hun ante ikke at hun hadde fått angst. Marika startet med unnskyldninger for å slippe å gå på skolen. Hun løy til lærere, mor og far. Hun var redd for hva andre tenkte og syntes om henne.

 En lærer merket til slutt noe som ikke stemte, og trakk Marika til siden. Hun kan huske alle tankene som strømte igjennom hodet. Er det noe galt med meg? Skal hun kjefte på meg? Hun ristet og pustet tungt. Til Marikas store overraskelse, spurte læreren med en rolig stemme ”Trives du på skolen?”. Alt hun ville var å skrike. Høyt. Men hun tvang fram et ”Nei”.

 Sammen med skolens rådgiver fant de ut at de skulle kontakte BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Skolen tilrettelegger bra, og til tross for høyt fravær og sykdom kommer Marika seg gjennom ungdomsskoleårene.

Mellomste i søskenflokken
– Da jeg vokste opp var storesøsteren min syk, og naturligvis gikk det meste av oppmerksomheten fra foreldrene mine til henne. Da hun begynte å bli frisk, fikk jeg en lillesøster som i hvert fall trengte oppmerksomhet. Det var vanskelig å være ” dritten i midten ”, forteller Marika.

Hun har lenge følt seg annerledes. Hun trives best i eget selskap og vil gjerne sitte alene med en bok når andre foretrekker en fest. Ingen dager er like, og depresjonen går i bølger.

Noen dager kan hun ha vanskelig for å trå utenfor døren, møte nye mennesker og komme seg på skolen. Andre dager kan hun føle seg alene i et rom fylt med mennesker. Det ligger mye bak angstens velkomst. Hun har tidligere blitt mobbet for å være ”for tynn”, og da begynte Marika å bli mer usikker på seg selv og kroppen sin. Etter det har hun alltid vært bekymret for hva andre synes om henne.

– Bekreftelse er viktig for alle mennesker. Jeg tror vi bare skal akseptere at bekreftelse er som oksygen for oss mennesker, det gjelder bare å finne et balansepunkt, sier Psykiater Finn Skårderud i et intervju med Aftenposten.

Portrettintervju Aftenposten

– Av og til kan jeg føle meg veldig plagsom. Jeg må hele tiden spørre om noen av vennene mine kan betale noe i kassen for meg. Eller spørre læreren om noe for meg, fordi jeg ikke tør selv, forteller Marika.

Fikk profesjonell hjelp
Å snakke med foreldre og familie og åpne seg om angsten var lenge veldig vanskelig. Hun tenkte på hvordan hun kunne få sine nærmeste til å forstå henne, når hun skrev på bloggen – før hun la den ut for hele verden.

Marika startet på BUP, men hun hadde vanskelig for å fortelle muntlig. Hun var redd for å si alt hun tenkte, og sa gjerne ting som ikke stemte. Hun foretrakk heller å skrive.

– Den første tiden gikk vi igjennom et program som jobbet med selvtilliten. Dette traff meg ikke helt og jeg klarte ikke å åpne meg opp, forteller Marika.

Etter hvert fikk hun ny psykolog og ting endret seg.

For foreldrene til Marika har det vært vanskelig å forstå.

Bergen, mars 2016.
Marika forteller til foreldrene hvordan hun tenker og føler. Hun får god hjelp av to psykologer på BUP. Først snakker hun med sin psykolog, og mamma og pappa med en annen. De samler seg etterpå og hun forteller at hun har det vanskelig.

 Bente Hasle som er utdannet barnevernspedagog, og har videreutdanning i pedagogikk og småskolepedagogikk med en master i spesialpedagogikk, hun sier at foreldre ofte får skyldfølelse når barn blir psykiske syke.

– Jeg mener det handler om måten vi forstår det gode foreldreskap på. Det er sterkt påvirket av utviklingspsykologiske teorier – langt tilbake til Freud og særlig Eriksson og deres psykoanalytiske tilnærming. Disse forståelsene spredte seg i hele den vestlige kulturen – i Norge særlig gjennom Nic Waal sin sterke posisjon innenfor det barnefaglige feltet. Litteratur – både skjønnlitteraturen og opplysningslitteraturen bidro til at det satte seg kulturelle forståelser om hva som gjør barn psykisk syke; nemlig ikke godt nok foreldreskap – dette har foreldrene også internalisert som selvfølgelige fordi vi er en del av den kulturen som omgir oss. Dermed vil de aller fleste ‘innhentes’ av skyldfølelse når de oppdager at barnet slite psykisk – mange bruker lang tid på å komme seg gjennom dette, sier Bente Hasle.

Nye drømmer
Marika har fått nye drømmer. Nå vil hun skrive en bok. En bok som kan hjelpe andre til å forstå både henne og andre personer i hennes situasjon. Den skal være veldig personlig, og hun skal ikke legge skjul på noe. Hun drømmer også om å kunne leve av å hjelpe andre med sine erfaringer og opplevelser.

Det hjelper meg å hjelpe andre, sier Marika.

Dritten i midten

Mest lest

To Top