Redningsskøyta Trondheim
Reportasje

Havets hvite samaritaner

TRONDHEIMSFJORDEN: Når det stormer som verst ute på havet og noen trenger hjelp, er Redningsselskapet på vei med et mål for øyet: å redde liv. Vi ble med redningsskøyta Uni på øvelse i Trondheimsfjorden.

  • Tekst og foto: Lisa B. Flostrand

Inne i Redningsselskapets lokale på Skansen i Trondheim sitter det ti personer. De er i alle aldere, de fleste menn og en kvinne. Det er god stemning blant dem, der de sitter og diskuterer hva som har foregått på havet den siste uken. På veggen over kaffetrakteren henger det et skilt, formet som en livbøye. Teksten i midten lyder: ”Redningsskøytene – havets hvite samaritaner”.

Kanskje er det nettopp det disse personene er, en barmhjertig samaritan. De gjør en stor jobb for å gjøre sjøen tryggere for mennesker, og denne jobben er basert på 100 prosent frivillighetsarbeid.

– Har du vakt, kan det hende at du må slippe det du har i hendene å dra med en gang. Det er jo vanskelig når du er på din vanlige jobb, men de fleste arbeidsgivere syns det er greit, sier Lars Ingdal.

Navneskiltet på den marineblå uniformen forteller at han er matros. Som en matros jobber du på dekk. Lars ble selv med i Redningsselskapet gjennom en utlyst stilling. For å bli frivillig trenger du ingen forkunnskaper om båt og sjø. Men interessen må være der.

– Du trenger ikke å være sjøulk, men det er en fordel, ler Lars.

Flere generasjoner
Ragnhild Bardal Roness er eneste kvinne under dagens øvelse, og har også hatt ansvaret for å arrangere den.

– Det blir en surpriseøvelse i dag, smiler hun bredt før de går og tar på seg uniformene.

Da Ragnhild fylte 21 år og flyttet nærmere Ila, ble hun frivillig i Redningsselskapet. Nå har hun vært frivillig i 3 år. Det er bare 5 jenter som går i aktiv turnus, men Ragnhild har troen på at de kan bli flere jenter med tiden.

– Jeg gleder meg alltid til mandagsøvelsene. Vi har et godt fellesskap, og man blir veldig fort kjent om bord i den lille båten, smiler hun.

Drivende båt
Mannskapet vet altså ikke hva de skal gjøre i dag. Matros Lars Ingdal får vite at han skal om bord i redningsskøyta sammen med Erik Liland, Svein Hellesø og Kai Thomas Frislid. Resten av mannskapet forsvinner ut døra.

Redningsskøyta

Ved roret: Erik og Svein inne i styrhuset på redningsskøyta.

Redningsskøyta RS 131 Uni ligger til kai ved havna på Skansen. Båten er ikke stor, men rommer mannskapet på fire pluss to nysgjerrige journalister godt. Vi stiger om bord, og Lars, Erik og Kai Thomas gjør en rutinesjekk av de to motorene i båten. Svein er båtfører, og setter seg ved roret i styrrommet.

Rett før vi skal til å kjøre ut av havna, kommer det en beskjed over radioanlegget i båten. Politiet, som høres mistenkelig ut som Ragnhild, kommer med en beskjed om at det ligger en seilbåt og driver mellom Trolla og Munkholmen. Liland tar plassen til venstre for båtføreren, og vi setter kurs ut i Trondheimsfjorden med sola skinnende i vannet.

Søk etter savnede
Mannskapet om bord på redningsskøyta får fort øye på båten. I den sitter Ragnhild og resten av mannskapet, men for øvelsens del er båten ”tom”.

– Båten er tom, men motoren går. Vi iverksetter søk etter savnede personer, sier Svein inn i høytaleranlegget.

Beskjeden går til Hovedredningssentralen i Sør-Trøndelag (HRS), som har det operative hovedansvaret ved søk- og redningsaksjoner. Meldingene blir gitt som normalt, men ordet ”øvelse” blir sagt tre ganger før de går over på den faktiske meldingen. Slik blir det ingen misforståelser.

Redningsskøyta skal gjøre et parallellsøk etter to savnede menn i 50-årene, som er kledd i shorts og t-skjorte. Etter å ha søkt i 15 minutter, kommer det en ny beskjed om at mennene har kommet seg i land på egenhånd, og er i sikkerhet. Båteieren har bedt om at båten blir slept i land, og dette blir redningsskøytas neste oppdrag.

Risikofylt
Svein kjører redningsskøyta opp til seilbåten, og Lars og Erik går ut på dekk for å klargjøre slepetau. Kai Thomas er aspirant om bord i båten. Han har vært med som frivillig i halvannen måned, og får derfor beskjed om at han må observere denne gangen. Det er mange risikomomenter under sleping, og mannskapet må derfor tenke mye på sikkerhet.

Redningsskøyta

Presisjon: Lars kaster slepetauet  over til seilbåten.

Lars kaster en linje over til Ragnhild, som hun fester i seilbåten. Bølgene får båten til å krenge fra side til side, og jeg må av og til holde meg fast for og ikke miste balansen. Ordtaket ”å sette sjøbein” passer godt nå.

– Hadde ikke dette vært en øvelse, hadde en av oss måttet gå om bord i seilbåten og gjort dette selv. Men det er litt for mye sjø til at vi gjør det nå, forklarer Lars.

På dette tidspunktet er det omtrent 80 meter med tau mellom redningsskøyta og seilbåten. Det er viktig å passe på at tauet ikke blir for slakt. Når slakken går ut, kan tauet ryke, og det kan komme i retur i stor fart. Derfor må vi alle gå inn i styrrommet når båten skal slepes.

Vi kjører inn i kanalen. Sjøen er mye roligere her, så nå kan mannskapet feste seilbåten fast i siden på redningskøyta, slik at de to båtene blir ett skråg. Det er trangt i kanalen ved bryggene, så det er nødvendig å ha fullstendig kontroll på båtene. Vi kjører det siste stykket inn mot brygga, og fortøyer seilbåten. Alt gikk som det skulle, og 131 Uni legger til kai på sin faste plass på Skansen.

Fullført øvelse
Tilbake i Redningsselskapets lokaler skal mannskapet nå oppsummere øvelsen. For en utenforstående blir det mye faguttrykk og sjargong, men det meste er forståelig. Dette er mennesker som er levende opptatt av det de driver med, og med tanke på at dette er noe de gjør frivillig, blir det hele svært nobelt.

– Det er noe med denne frivillighetsånden, da. Det er bedre å gjøre dette enn å sitte hjemme. Jeg vil gjøre noe fornuftig, og da er redningsskøyta tingen, sier Kai Thomas.

Alltid på vakt
Øvelsen er over for denne gang, og rommet tømmes sakte men sikkert for mennesker. Vakttelefonen er det alltid noen som har med seg i lomma, og er bemannet 24 timer i døgnet. Redningsselskapet i Trondheim har ikke så veldig mye å gjøre om vinteren, men nå har båtsesongen startet, og de regner med å få litt av hvert å gjøre utover sesongen. Antall oppdrag varierer mye, fra to til 14 utrykninger i uka.

– At det er lite å gjøre gir oss bare mer tid til å øve, sier Lars.

I følge en undersøkelse gjort av Sjøfartsdirektoratet druknet 40 personer ved bruk av fritidsbåt i 2014. Redningsselskapet har en visjon: ingen skal drukne. Med sommeren rett rundt hjørnet er de ukentlige øvelsene med redningsskøyta viktige å ha som grunnlag før alvoret starter. De hvite samaritanene henger uniformen på knaggene og hilser til neste gang.

Havets hvite samaritaner

Mest lest

To Top