Kultur

Kultursønnen: med musikk i ryggmargen


OSLO: Født inn i en familie hvor kultur og musikk var en del av det dagligdagse ble det forventet at Martin Simensen (37) skulle stå på scenen. Gjennom alt sitter musikken i ryggmargen. 

– Man er et produkt av arv og miljø. Jeg tror jeg er en kombinasjon av både min mor og far, hva dem har vist meg og hva jeg selv har vist interesse for, sier han.

Kultursønnen: Simensen i sitt barndomshjem i Sandefjord.

Simensen i sitt barndomshjem i Sandefjord.

Simensen er sønn av den tideligere operasjefen og sjef i dagbladet, Bjørn Simensen. Hans mor var en dyktig operasangerinne. Han forteller at musikk, dans og teater har vært en del av hverdagen fra den dagen han ble født. Fremdeles spiller musikken en sterk rolle i Simensens liv. Nå ved siden av jobben med vanskeligstilte barn, golfen og sin fem år gamle datter.

Musikk som støttespiller
Jeg ankommer en fredelig, liten gate i Sandefjord hvor de fleste hus er malt hvite og gaten så trang at to biler så vidt kan krysse hverandre. Her vokste Simensen opp sammen med sin mor. Annenhver helg reiste han til Oslo for å være med sin far.

 Jeg syntes alltid det var trygt og godt hjemme i Sandefjord. Oslo gav litt for mange inntrykk for en gutt på 8 år, forteller Simensen og legger til at skillsmissen til foreldrene var vanskelig.

De fleste bilder fra barndommen befinner Simensen seg på en scene, med en dirigentpinne i hånden eller med musikere som for eksempel, Pavarotti.

– Alt har med musikk å gjøre, sånn har det alltid vært, sier han.

Simensens musikkinteresse startet da han ble født inn i en familie hvor musikk og kultur stod i spissen. Han ler litt da han forteller at han egentlig ikke hadde noe valg, men at alt ble sånn helt naturlig.

– Musikk gir meg en følelse som jeg ikke klarer å få noe annet sted, forteller Simensen. Han blir entusiastisk. Musikk gir han ikke bare masse glede, men bidrar også til å inspirere. Om han skal jobbe effektivt setter han på klassisk musikk, gjerne Claud Debbussys, «Forspill til en fauns ettermidag». Da jobber han fire ganger mer effektivt.

– Tilslutt ble jeg dritlei
Da Simensen var i begynnelsen av tenårene ble det forventet at han skulle stå på scenen. «Martin skal stå på scenen, han skal synge og han skal opptre», fikk han høre av sine foreldre.

– Tilslutt ble jeg dritlei det, jeg orket ikke alle forventnigene så da gav jeg «f», sier han og forteller at før den tid var sang, dans og musikk det eneste han gjorde.

Dette åpnet opp for nye interesser. Da bedriftsgolf var meget populært tidelig på 90-tallet arrangerte Dagbladet, hvor Simensens far var sjef, et golfkurs. Han ble raskt bitt av golfbasillen og ble en god spiller. For å dyrke sitt talent tilbrakte han tre år i Orlando. Nå har han straks tjue år i bransjen, som pro og instruktør.

– Jeg falt tilbake på musikken da jeg var 25 år gammel og en kompis meldte meg på Idol. Der fikk jeg lære hva nervøsitet var. Jeg har aldri vært så nervøs i hele mitt liv, sier Simensen og sier ser fornøyd med sin plassering blant de 40 siste.

Nå spiller han i et band hvor hans rolle er vokalist, samtidig som de skiver egne låter. Han forteller at den gleden han får av å stå med gode kompiser på scenen og spille musikk er noe av det beste som finnes.

Følte aldri press
Simensens far er meget suksessfull. Han startet som journalist, deretter ble han kinosjef, konsertsjef, sjef i dagbladet og til slutt operasjef. Likevel følte han aldri seg presset til å følge i sin fars fotspor..

– Å jobbe med kultur og kreative mennesker i en dynamisk hverdag er noe jeg er avhengig av. Om jeg noen gang følte på presset så var det fra min egen side, sier Simensen. Hans datter klatrer opp på fanget.

Han forklarer at om hverdagen blir for monotom vissner han. Noe må skje, og for han må det behovet kanskje stimuleres litt oftere enn hos andre.

– I jobben jeg har nå får jeg tilfredstillt det behovet. Jeg får snakke med mennesker og fremst av alt hjelpe mennesker, sier Simensen.

Han fortsetter å fortelle om sin glede rundt det å hjelpe andre og tilfredstillelsen han får av å se andre få det til.

Samlivsbrudd
Simensen åpner seg og snakker ut om den vanskeligste avgjørelsen han har måttet ta, nemlig å forlate moren til sitt eneste barn.

– Det er det tøffeste jeg noensinne har gjort. Hadde noen fortalt meg hvordan det var å være i et samlivsbrudd så hadde jeg ikke trodd dem, sier han. Den tidligere øyekontakten mellom oss blir brutt og blikket hans flytter seg ut vinduet.

Nå har han lyst til å ta en utdannelse innenfor familieterapi eller psykologi. I forbindelse med det vanskelige bruddet, har han sett hva vi mennesker gjør som er så destruktivt for oss selv og forholdet fordi vi ikke er bevisstgjort på ting.

– Jeg gjorde mye dumt. Jeg falt i den samme fella, forteller Simensen åpenhjertig. Han tar opp kaffekoppen, men setter den ned igjen før han rekker å ta en slurk.

– Det er snakk om enkle ting som må til, men dessverre ser man seg blind, sier han.

Det viktigste i livet
For fem år siden fikk Simensen sitt første barn. Det ble en jente. Han forteller om det viktigste i livet sitt nå, nemlig å være en god far. .

Livet endret seg ikke så mye da han ble far, men som person endret han seg og forstår nå hva hans mor mente da han sa «bare vent til du får barn selv».

– Man tror man har hatt alle følelser som levende menneske, men så kommer det et vesen inn i livet ditt. Jeg har følt redsel for en helt annen dybde, glede for en helt annen høyde og sorg for en helt annen nyanse, forklarer han med stor innlevelse.

Han blir ikke like stresset over livets andre utfordringer, men har vunnet lotteriet om sin datter får et bra liv.

Noen ting endrer seg aldri 
– Man er et produkt av arv og miljø. Jeg tror jeg er en kombinasjon av både min mor og far, hva dem har vist meg og hva jeg selv har vist interesse for.

Simensen beskriver også bestefaren sin som en av de viktigste personene for han da han var yngre. Noe av det beste han viste var å høre alle hans historier fra en tid han selv var ukjent for.

Far og datter: Simensens datter begynner å interessere seg for musikk

Far og datter: Simensen datter begynner å interessere seg for musikk.

– Han var trompetist og bodde kun et steinkast unna, sier Simensen og blir avbrutt av en telefonsamtale fra sjefen på Holtsmark golfklubb.Selv håper han at han har tatt med seg noen av sin bestefars gode verdier og beskriver han som en følsom og sprudlende mann helt til han trakk sitt siste åndedrag. Igjen blir øyekontakten brutt og blikket flytter seg ut vinduet. Sentimentaliteten kan skimtes i øynene hans.

Som liten var hans største drøm å bli popstjerne som Michael Jackson. Å stå på scenen og motta applaus på bakgrunn av noe han selv har gjort annser Simensen som utrolig kult. Da jeg spør han om han fremdeles drømmer om å bli popstjerne blir jeg besvart med en høy latter.

– Det er helt riktig, sier han.

Noen ting endrer seg aldri…

To Top