Nyheter

På innsiden av Scientologikirken i Oslo

OSLO: De er ikke mer enn 50 medlemmer, men tilhører en av de mest medieomtalte religionene i verden. Hvordan klarer Scientologikirken seg i et lite land som Norge?

  • Tekst og foto: 288649

– Velkommen til vårt lille samlepunkt, la meg vise deg rundt!

Klokken har passert tre og arbeidet i Scientologikirken i Oslo, trår i gang. I fjerde etasje i Tollbugata 7. er de kun ti på jobb i åpningstimene mellom tre på dagen og ti om kvelden. Informasjonsansvarlig Rasmus C. Lossuis viser meg entusiastisk rundt. Med kontorer som omringer et lite åpent kjøkken og en kopimaskin som ser ut til å være pratepunktet, er det lite som tyder på at dette tilhører et trossamfunn. Og det minner mer om et kontorlokale enn en kirke. Langs den ene gangen er det flere rom bestående kun av en datamaskin, en stol og en pult.

– Her inne gjennomfører vi personlighetstestene, forklarer Lossuis.

For det er nettopp slik veien til medlemskap i Scientologien starter.

Ved hjelp av en e-måler, som kan minne om en løgndetektor, måler de personlige styrker og svakheter. Målet er å nå det høyeste nivået og oppnå tilstanden ”clear”.

Troen
Året er 1978. Rullebrett blir totalforbudt i Norge, Se og Hør publiserer sitt første magasin, Lillestrøm Sportsklubb blir Norgesmester og en liten gruppe nordmenn oppretter Scientologikirkens Oslomisjon. De har fattet interesse for at en amerikaner ved navn L. Ron Hubbard, har oppdaget et revolusjonerende selvhjelpsystem innen psykoterapi kalt Dianetikk. Med bakgrunn som science fiction forfatter skriver han boken om Dianetikk, og grunnlegger i 1954 religionen Scientologi basert på denne tankegangen. Troen på at mennesket er et åndelig vesen står nå i sentrum.

I dag trues religionen av flere som stiller seg kritisk til store deler av trossystemet, som er mest omtalt for å huse kjente fjes som Tom Cruise og John Travolta. Religionsforsker og lektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Geir Winje, har flere ganger gått ut og sagt han mener Scientologi får mer tyn enn fortjent.

– De slår også ofte hardt tilbake når de får kritikk og er veldig aggressive i måten de gjør det på, men jeg mener de har en like stor rett til å kalle seg en religion på lik linje med andre alternative bevegelser.

Winje har forsket på Scientologi og tilbrakt mye tid i kirken i Oslo.

– Å være en moderne religion i et lite land som Norge er en utfordring, og tilhengerne er få i forhold til Scientologikirken i Hubbards hjemland, USA, hvor kirken har rundt 50.000 medlemmer. Selv om jeg heller ikke er særlig begeistret for måten de får penger fra medlemmene sine på, synes jeg det er mange unødvendige omtaler og angrep. Det er flere moderne religioner som er like ille, om ikke enda verre, på enkelte punkter, mener Winje.

Den ideelle organisasjonen
Omvisningen fortsetter. På vei mot kursrommet er det umulig å ikke legge merke til noe som minner om et lite alter dekket med et stort bildet av det overdådige og opplyste spirituelle hovedkvarteret i Clearwater, California. Det er tydelig at dette bygget er som mekka for scientologer.

– Det er et helt fantastisk sted, forklarer Lossuis, som ved flere anledninger har besøkt hovedkvarteret.

Scientologisamfunnet i Norge.

Informasjonsansvarlig Rasmus C. Lossuis viser frem bildet av hovedkvarteret i Clearwater, California.
FOTO: 288649

– Å gå rundt å være omringet av et helt samfunn av scientologer er en helt spesiell følelse og er noe helt annet enn samfunnet her.

Lossuis har vært medlem av kirken i snart 30 år og informasjonsansvarlig i fire av dem. Han flyttet hjemmefra da han var 19 år for å vie sin tid til kirken ved siden av studier.

I dag har han oppnådd det høyeste nivået i Scientologi kalt OT VIII. Nå jobber han som selger for et IT-firma og må som alle andre med kontor i Tollbugata 7., ta scientologiarbeidet som en frivillig deltidsjobb.

– Det er dugnadsarbeid, men i dag består kirken av både studenter, ungdom og voksne som alle har et felles ønske om å vokse og som gjerne bidrar. For å bli større i Norge skal vi bygge en ideell organisasjon med flere ansatte som er godt trent i teknologien, kan selge bøker og jobbe med humanitære programmer.  Så langt har vi bygd over femti slike ideelle organisasjoner verden over. Derfor skal vi klare det også i Norge, forsikrer Lossuis.

Avhopper
I den mye omdiskuterte dokumentaren Going Clear, som ble truet med søksmål av Scientologikirken, forteller flere som har valgt å trekke seg fra kirken i USA, om sine opplevelser og om forholdet til bevegelsen. En som valgte å gå offentlig ut om sitt brudd med kirken i Norge, var Geir Isene, som var en av landets fremste scientologer. Isene ble medlem i 1984 og bestemte seg for å forlate organisasjonen i 2009, etter et møte med lederen David Miscavige i USA.

– Det var da jeg innså at problemet lå i ledelsen av Scientologikirken. Mannen var jo helt gal og jeg var lei all lyvingen.

Isene har besøkt alle de kontinentale hovedkvarterene til Scientologikirken rundt om i verden og vet mye om forskjellene mellom kirkesamfunnene.

– Det er veldig lite sosialt som skjer utenom kirken her i Norge ettersom det bare er rundt 50 aktive medlemmer. Det stilles også høye krav til medlemmene for at de skal oppnå det ideelle målet med mer penger og større bygninger.

Selv har Isene betalt hele 1,7 millioner kroner i løpet av sin tid i Scientologikirken, men angrer verken på pengene eller medlemskapet.

– Det er opplagt noe som fungerer innenfor Scientologien og som gjør at de fortsatt klarer å holde på medlemmer. De er flinke på å være medie- og PR-rettet, men på grunn av internett kan folk lett søke opp å lese alt som står og det er ikke mye positivt. De lager et bildet på at alt bare blir flottere og flottere, når de egentlig sliter med å rekruttere, hevder Isene.

 Fordommer
Det snakkes engelsk og norsk om hverandre inne i det lille lokalet som nå har fylt seg opp med flere mennesker. På kjøkkenbordet har det oppstått en diskusjon om signering av noen papirer. Inne på et av kontorene står lederen for Scientologikirken i Oslo, Cicily Baardseth.

– Dette er sjefen ­– eller jernkvinnen – som vi også kaller henne. Hun holder troen oppe på godt og vondt, sier Lossuis, og ser bort på Baardset, som vifter ordene smigret vekk.

– Hva er den største utfordringen med å være Scientolog i Norge?
– Det må være fordommer og falske rykter. At det er utfordrende å være en liten religion i et lite land som Norge, skal jeg ikke legge skjul på. Det er synd at folk bare ser en side av oss, når vi er så mye mer. Heldigvis er vi er godt organisert verden over, noe som gjør oss vanskelige å knekke, sier Baardseth.

– Kom, så skal jeg vise deg biblioteket! Hun vinker og smetter fort forbi meg.

En vegg med bøker skrevet av ”L. Ron Hubbard” fyller hyllene. Her er det hefter, dvd ‘er, bøker og e-målere i fleng. Et bilde av grunnlegger L. Ron Hubbard, med pekefingeren i været, pryder rommet. Han er ikke gudommelig, men en følelse av tilbedelse er likevel tilstede.

Publikumsansvarlig for Scientologikirken i Oslo, Andreas Røed, skal ut for å spre budskapet og kommer innom for å hente den daglige forsyningen av bøker og informasjonshefter.

– Jeg går hovedsakelig innom butikker og snakker med folk på gaten. Det er ikke lett å få solgt, men det går jo, forteller han.

Han hiver sekken på ryggen og setter kursen mot Karl Johan. Det begynner å bli sent, men i Tollbugata 7. er det fortsatt mange timer igjen av arbeidsdagen.

 

To Top