Reportasje

Med livet som innsats på Tiller

Kampbilde g15 Rissa

TRONDHEIM: Tiller Cup ble arrangert for 19. gang forrige helg. Håndballag fra hele landet var samlet for å kjempe seg til herder og ære. Jeg har vært på innsiden og kjent på alvoret, spenningen og virkeligheten på kroppen.

  • Tekst og foto: John Marcus Havmo

Det er noen år siden jeg gikk gjennom disse dørene. Jeg var 14 år, bar på en stor bag med et par bananer, hallsko som måtte stå utenfor ytterdøren på grunn av lukta og knebeskyttere som hadde sett sine glansdager. Jeg hadde gledet meg til helgen siden jul, og hadde forhåpninger om at i år var det vår tur. Rissa IL G14 skulle vinner Tiller Cup 2009. Nå er det syv år siden, tiden flyr og mye her forandret seg, men håndballcup bobla er og forblir den samme.

 Samme boble, bare med kortautomat

Rundt om i inngangspartiet til hallen mylder det av mennesker. Barn ned i 8 års alderen, stressa trenere og oppmenn, og et par ivrige foreldre med maling i ansiktet. Akkurat som i 2009, bare med Instagram, SnapChat for å bevise at det hele faktisk foregår. Og vi må ikke glemme det store oppdateringen, kortautomat i kiosken.

Alt virker så mye større enn sist gang. For de som noen gang har stått i kø på en nattklubb, eller vært inne på en nattklubb så vet de hva jeg snakker om. Det er svette mennesker overalt, det ropes og mennesker er borti hverandre på plasser man ikke vil være borti hverandre. Det må være forferdelig for en 14 år gammel gutt å møte et motgående jentelag.

Rissa G15 bruker cupen som avslutning. Denne sesongen har vært brutal, det lille bygdelaget er kanskje gode på lille fosen, men de har fått et realt slag i trynet i spill med enkelte bylag. Jeg har fulgt guttene gjennom denne helga fylt av blod, svette elleville feiringer og vill flørting på diskoen.

Anne By Utseth, er selv tidligere håndballspiller og vet godt hvordan det er å selv være spiller på cuper. Hun mener det er noe det morsomste som finnes, men det er også veldig stressende og man sover egentlig aldri godt på de oppblåsbare madrassene. Helga føles som ett langt maraton, men det er noe med cuper, hele atmosfæren, stemmingen og folket. Det er fantastisk.

Rissaguttene sitter klistret på tribunen. Det er en jentekamp som foregår. De jentene som for bare et år tilbake lett ville blitt byttet ut mot ballspill med gutta har blitt mye mer interessante. Jeg prøver meg på å spørre litt om hva som er så interessant med denne kampen, men får ingen svar. Bare et par litt pinlige blikk.

Kveldspilling

Guttene skal ikke spille selv før sent denne fredagskvelden, så jeg tar meg en runde rundt i hallen og på området. Det er virkelig ingenting som har forandret seg. Det er akkurat som i 2009. Det er en stand hvor alle lures til å kjøpe litt for dyre håndballer, en ny bag eller nye sko. I mingleområdet sitter det foreldre spredd rundt på hvert sitt bord, og gjerne med et hav av bagger rundt seg. Det helt opplagt at de sitter vakt, og er møtepunktet for kvelden. Akkurat som når jeg selv var her. Min mor var fast inventar på håndballcup, hun satt akkurat som de foreldrene som gjør det nå. Med et litt tafatt blikk som vandrer meningsløst rundt i rommet, kanskje litt hodepine og allerede lei den halvtørre sjokoladekaka og svake kaffen i kiosken. Jeg setter med ned ved Gørild, hun er med jentene sine. De spiller for Skaun HK og er 10 og 13 år. Det er femte gangen hun er på Tiller Cup, og hun sier at det har blitt en rutine. Det blir ikke vår før Tiller Cup er gjennomført.

Klokka har blitt kvart på ni og guttene skal spille sin første kamp. Guttene har fått varmet opp og er klare til kamp. Jeg sitter på tribunen og er like spent. Som gammel håndballspiller kribler det i hele kroppen, og jeg vet hva som foregår i hode og kropp i det dommeren blåser i gang kampen. I dette øyeblikket blir alt stengt ut. Du hverken ser eller hører hva som foregår på sidelinjen eller på tribunen. Alle de pene jentene som var hovedattraksjonen for tjue minutter siden er helt nå helt glemt. Det eneste som teller er å få ballen i målet flest ganger i løpet av de 20 minuttene.

Denne gangen gikk det virkelig ikke veien for gutta fra Rissa. De ble rett og slett knust. Det er ikke noe annet å si. Til tider under kampen var det som å se fisk på vann. I garderoben etter kampen var ikke stemningen på topp, mildt sakt. Men, det er en del av gamet. Trener, Anne prøvde å få gutta til å lyse opp, men ordtaket ”Tap og vinn, med samme sinn” er ikke alltid like lett å forstå.

En liten time etter, og en stor kveldsmat senere er stemmingen på topp igjen. Kveldsmaten har heller ikke forandret seg. Litt for tørr brødskive med et litt for tynt utvalg av pålegg. Det blir en del jordbærsyltetøy med en skive Norwegia med tørre kanter. Guttene klager ikke, de trenger mat, mye mat. Jeg ser meg rundt og det går litt treigere med treneren og den de tre foreldrene som har valgt å bli med.

Treig start

Tiller Cup 2016 Rissa G15

Trener og oppmann til Rissa Gutter 15 ivrige på sidelinjen.

Lørdagen starter tidlig. Guttene var treige å få i gang, sier Anita. Hun har blitt fast et fast følge og en mester på å passe bagger, mobiler og pengebøker gjennom årene. I år er det sistemann i en søskenflokk på tre hun er med. Hun har vært med på utallige cuper og stevner for mange forskjellige idretter og aktiviteter, men mest håndball. Hun har et elsk-hat forhold til disse helgene. Man er sliten i både kropp og sjel, men hun blir aldri lei av å se barna og vennene spille. De er så glade. Hun er ikke bare profesjonell bagvakt, men også en iherdig supporter i medvind og motvind.

– Etter en bra kamp er jeg minst like sliten som spillerne, jeg strammer alt som er i kroppen og lever meg veldig inn i kampen.

Kampene denne lørdagen går heller ikke noe bedre. Forhåpningene om at dette virkelig var året har dødd litt, og de er ute av selve spilldelen av cupen, men de kan fortsatt vinne diskoen. Det at de nå kan ”feste” natten lang og flørte vilt virker som et bra plaster på såret, men det er fortsatt ikke så kult å tape.

Søndagen startet roligere enn lørdagen. Det var ingen kamper gutta måtte stresse seg opp til. Kvelden og natten i går ble lang og heftig. Når jeg spør guttene om det var noe kult som skjedde kommer det en forventet reaksjon. De ler og hvisker til hverandre og svarer i koder. Enda et bevis på at ingenting egentlig har endret seg. ”What happens in Vegas, stays in Vegas” bare bytt ut Vegas med Tiller Cup. Nå er det pakking og rydding som står for tur. Klasserommene og skolene som blir ligget på får virkelig kjørt seg. Cupen er over, ingen seier på håndballbanen, men noe sier meg at det ble seier på diskoen.

To Top