Reportasje

Han feite tyskeren i mål

OSLO: Da Fred og Inge Hirschfeld immigrerte til Canada tok de med seg lidenskapen for fotball. Etter hvert som sønnen Lars vokste opp fikk han den også, og det var ingen tvil om hvor på banen han hørte hjemme.

Tekst og foto: 289227

– Jeg var den feite, tyske gutten på et lag fullt av italienere. Selvfølgelig måtte jeg stå i mål, ler han hjertelig og tar en slurk kaffe. Lars Hirschfeld (37) fremstår komfortabel i de rolige omgivelsene oppe på Ekeberg, der klubben hans, KFUM, holder til. Etter en karriere preget av abnormt mange nedturer har han lært å sette pris på de gode tidene.

– Høydepunktene er herlige, og det er de alle ser, men som spiller er det alt arbeidet mellom dem man husker best. Når man spiller fotball i 20 år er det fantastisk den éne prosenten av tiden da man vinner et seriegull, men man glemmer aldri de 99 resterende med hardt arbeid man må gjennom for å komme seg dit. I hockeylandet Canada, der det er enorme distanser mellom storbyene og ingen profesjonell liga, var veien mot suksess aldri åpenbar. Til tross for dette har han over en karriere på nesten 19 år rukket å klokke inn over 50 landskamper og å vinne ligagull i to land. Gjennombruddet i karrieren kom da han som 24-åring dro til Europa for andre gang, og omstendighetene som førte ham dit er svært kuriøse.

2002 – GOLD CUP

Etter et mislykket opphold preget av et nesten militært treningsregime og minimal spilletid i Energie Cottbus i tysk 2. Bundesliga, dro Hirschfeld i 2000 tilbake til Canada for å ta en pause. – Jeg var mentalt helt ferdig. Jeg dro hjem igjen og spilte fotball på et lavt nivå for å kunne kjenne på kjærligheten til fotball igjen, forteller Lars. I Canada spilte han for nå oppløste Calgary Storm. Lars hadde vært litt involvert i landslaget under tiden i Tyskland, og rett før Gold Cup i 2002 oppstod en usedvanlig skadekrise. Førstekeeper Craig Forrest fikk testikkelkreft, før både andre- og tredjekeeper brakk armene. Lars hadde ikke trent seriøst på tre måneder, og var på snowboardferie to uker før mesterskapet startet. Da ringte landslagsledelsen. Utrolig nok spilte han under mesterskapet noen av sitt livs beste kamper, og Canada endte på en imponerende tredjeplass. Hirschfeld ble kåret til turneringens beste keeper, og plutselig var flere europeiske klubber interesserte. Han hadde tilbud fra klubber som Wolverhampton og Portsmouth, og valget falt til slutt på Tottenham.

2004 – ENGLAND

Overgangen var enorm. Fra å ha spilt amatørfotball foran i snitt 2000 tilskuere ble de nye kamparenaene Old Trafford, Stamford Bridge og Anfield. Plutselig delte han garderobe med Teddy Sheringham, Robbie Keane og Ledley King. – Første gang jeg gikk inn i garderoben ble jeg satt ut. Jeg så på storspillerne rundt meg, og tenkte «hva gjør jeg her?». For å være ærlig tror jeg de tenkte det samme, smiler han. Med landslagskeeperne Neil Sullivan og Kasey Keller foran seg i køen ble det ikke mye spilletid. Derfor dro han ut på lån til Luton Town som da spilte i League One, nivå tre i England. Det skulle vise seg å bli starten på en bekmørk periode. – Etter å ha spilt fem seriekamper røk hamstringen min rett av. Jeg var ute i åtte måneder. Da han var spilleklar igjen hadde Tottenham sparket Glenn Hoddle, og David Pleat var ansatt som caretaker. Lars skulle nok en gang lånes ut, og denne gangen gikk turen til Championship-laget Gillingham. Planen var opprinnelig at han skulle være på utlån ut sesongen, men etter å ha spilt to kamper ble Tottenhams andrekeeper skadet, og Lars ble kalt tilbake tidlig. Han spilte ikke for Tottenham igjen, og før sommeren 2004 bestemte han seg for å bytte klubb. – Problemet var at klubber som snakker med deg er veldig opptatt av at du har spilt jevnt de siste månedene. Jeg hadde ikke det. Jeg endte opp i Dundee United, før det ble en liten tur innom Leicester. Jeg fikk lite spilletid i begge klubbene, og ble drittlei all flyttingen. Jeg tenkte «Hva er vitsen? Hva er det du kaster bort tiden din på?». Jeg var nær ved å legge opp, forteller Lars.

FOTBALL PÅ NORDPOLEN?

Plutselig ble han oppringt av en agent. En liten klubb i Norge som het Tromsø hadde kommet ut for en akutt keeperkrise. Lars hadde aldri hørt om Tromsø før, så han fant en globus for å finne ut hvor det var. Han ble sjokkert da han så at det var over Polarsirkelen. Lars tenkte sitt. «Fotball på Nordpolen? Hvor lavt har jeg sunket nå?». Det var med stor skepsis han dro til Tromsø. Heldigvis ble det en positiv overraskelse, og byen tok ham godt i mot. Uten de utenomsportslige distraksjonene som var en del av dagliglivet i England ble det lettere å fokusere fullt og helt på fotballen, og han var tidvis strålende da Tromsø reddet plassen i Tippeligaen. Oppholdet i Tromsø ble en vekker, og Lars skjønte at han kunne være fotballspiller på fulltid allikevel. Turen videre gikk til Rosenborg, der han blant annet var med på å slå Valencia i UEFA-cupen, og å spille uavgjort mot Chelsea i det som ble José Mourinhos siste kamp i sin første periode som manager der. I dag har Lars kun fine ting å si om Rosenborg. – Hele klubben føles som en familie. Ikke misforstå, det er en utrolig vinnermentalitet hos absolutt alle involverte, men folk tar så vare på hverandre. I tillegg er man ikke arrogante, men veldig ydmyke i tilnærmingen til trening, mennesker og alt annet. Det er en unik klubb, i hvert fall i norsk sammenheng, forklarer han.

CFR CLUJ OG VEIEN TILBAKE

Etter et par år i Rosenborg signerte Lars i 2008 for rumenske CFR Cluj, en avgjørelse han angrer litt på den dag i dag.

– Det var et mentalt krevende miljø å være i. Fotballen og samfunnet der er preget av mye korrupsjon, og man ser mye ting man hverken bør eller vil se. Det er trist, for det rumenske folket er helt fantastiske. De er utrolig gjestfrie, åpne og sjenerøse. Han tar en pustepause.

– De har ikke mye, men de deler alt med deg. Det er tungt å se rike og korrupte mennesker styre landet, når resten av befolkningen er herlige mennesker. Den vanlige mannen i gata er handlingslammet, forteller han oppgitt. I 2010 gikk turen tilbake til Vålerenga og Oslo. Etter fem år der var det på tide å dra videre. Valget falt på lille «Kåffa», som før sesongen rykket opp til OBOS-ligaen.

– Det er en fantastisk klubb som huket av alle boksene. Folk har en enorm fotballglede her, og man bryr seg virkelig om hverandre, forteller han. Allikevel er det ingen tvil om at dette er endestasjonen.

– Etter dette året er jeg definitivt ferdig. Jeg vet noen liker å spille FIFA og se på fotball, men ikke jeg. Jeg så ikke på VM, jeg ser ikke Real Madrid – Barcelona. Keepere ser på fotball hele tiden. Jeg har sett tusenvis av kamper gjennom karrieren. Det begynner å bli nok nå, forklarer han.

Heldigvis for Kåffa orker han 30 OBOS-kamper først.

Han feite tyskeren i mål

Mest lest

To Top