Reportasje

Spiller på gamle strenger

KRISTIANSAND: Coverbandet The Southern Musical Brotherhood har øvd i månedsvis. Nå skal de endelig få spille konsert på Hos Naboen for første gang.

  • Tekst og foto: Chris Gjertsen

 

Klokken er kvart over åtte på en lørdags kveld. Markens gate i Kristiansand sentrum er i en sjelden tilstand, stille og vått, men regnet holder på å gå vekk. Inne på Hos Naboen, en restaurant og uteplass ved Kristiansand torv, er det allerede fylt opp med folk som koser seg med mat, vin og øl. Utenfor står det ytterst få som prøver å tenne røyken mens de banner over klimaet de verken er vant til eller liker. Folk tripper og løper inn i varmen som katter ut av badekaret og rister av seg de få regndråpene som har truffet dem. I baren er det allerede fullt tempo og lydnivået er langt forbi innestemme. En ung mann spør bartenderen om hvorfor de ikke åpner baren i underetasjen når det har begynt å komme så mye folk.

– Det skal være konsert her i kveld, noen gamle rockere og det blir dritfett, svarer mannen som tapper øl på øl.

Midt i lokalet går det en trapp ned til underetasjen. Her er lydnivået og stemningen noe helt annet. I bunnen av trappa kommer man til et stort rom med toalett, bar og scene. Her nede er antallet personer begrenset til seks mennesker, alle medlemmer av cover- bandet The Southern Musikal Brotherhood. I kveld er første gangen de skal spille konsert sammen for andre, som dette bandet. På scenen står Sindre Trondsen og beundrer oppsettet, oppå to gamle Marshall forsterkere står en stor tre ugle som ser utover rommet, et stort blått teppe med svakt psykedelisk mønster henger bakerst og fargerike plakater av bøfler med vinger og solguder er spredt godt utover rundt instrumentene. Helt til venstre på scenen sitter Martin Andersen og prøver seg en siste gang på key-boardet sitt før showet starter. I baren står Jarle Trydal, som skal spille bass og Jørgen Wennesland på gitar og tar seg en øl mens de roer nervene. Gjert Gjertsen som spiller gitar og leder bandet styrer i overetasjen med å få listeplassene sine i orden. Det fyller seg opp med folk med baren oppe og stemningen øker enda mer.

I kjelleren. The Southerm Musical Brotherhood spiller konsert for første gang på Hos Naboen.

I kjelleren. The Southerm Musical Brotherhood spiller konsert for første gang på Hos Naboen.

– Nå er klokka halv ni, vi kan sleppe de inn nå. Beskjeden kommer fra trappa hvor Gjertsen og trommis Jan Berhus kommer ned.

Det strømmer med folk ned trappene og kjøper billetter til dette lille, nye bandet. Snart er lydnivået i det mørke, litt trangere lokalet
i underetasjen tatt igjen det som er over. Det strømmer på og blir trangere og trangere. Plutselig kommer enda høyere tramping og hoiing fra trappa.

– Gjertsen! Lillegutt! Å henn er dere?

Nesten fallende inn åpningen til lokalet kommer åtte store menn smilende og ropende, halvparten av Kristiansand brannkorps har kommet for å se sine to kolleger Gjertsen og Trondsen framføre i kveld. Det blir varmere og varmere i lokalet. Det er mørkt men man ser godt. Bandmedlemmene prøver å hilse
og ønske så mange som mulig velkommen, men nå er det en vanskelig oppgave. Så slår klokken halv ti. I løpet av et halvt minutt står hele bandet klart og ser utover de 90 gjestene som har trengt seg inn i denne kjelleren for å se konserten deres. Allerede kan man se et par svettedråper renne fra pannen på guttene på scenen, så setter de i gang med Chris Robinson Brotherhoods låt Rosalee.

Southern Musikal Brotherhood er et coverband fra Kristiansand. De seks medlemmene kjenner hverandre av forskjellige grunner og bestemte seg for å sette seg sammen under felles interesse for bandene Chris Robinson Brotherhood og Black Crowes. De er alle voksne menn med fast jobb og flere av dem med familie.

– Det er klart at det er mest for gøy vi gjør dette, men noen av oss har kanskje en liten drøm som går litt i oppfyllelse, forteller Trondsen. Det er jo litt seint når de fleste er i 50-års alderen, men Martin og jeg trekker gjennomsnittsalderen litt ned så det er ikke bare kommende pensjonister, flirer han.

Coverband er svært vanlig og går ut på at et band spiller låter til andre kjente band som de selv har interesse for og hører på, i stedet for å lage egne. Ofte begrenser man seg til et band som Black Deppath som kun spiller Black Sabbath.

I denne mørke kjelleren stråler det blå-lilla lyset svakt utover det tette, lille folkehavet. Store stive øyne har endret holdning til avslappende og smilende øyne, men ikke skiftet retning. De er festet mot bandet foran. Nærmere førti 50 år gamle hobbyrockere står foran resten av de besøkende, så nærme scenen som mulig. Halvliteren i hånda som vanligvis er halvtom innen nå har ikke blitt mer enn en slurk mindre. Når låten ferdig reiser den ene gitaristen opp glasset sitt og skåler til salen så alle får en liten drikkepause før det er i gang igjen.

– Vi liår det og vi trenger det nå, ler han i det han og bandet hilser og ønsker publikum velkommen.

Ikke lengre enn at du akkurat har begynt å tørke vekk halvlunkent øl fra skjegget starter neste låt, Hard To Handle av The Black Crowes, og den er enda mer liv i enn den forrige. Nå begynner guttene å bli varme i trøya og de lever seg inn i rytmen som kommer fra instrumentene. Med litt for mye bevegelse under spillingen gjør til et par feile grep under en gitarsolo, men dette rører verken artister eller publikum. Det blir varmere og varmere og øynene har blitt godt vant til det lilla lyset som sprer seg utover i den mørke kjelleren. En gjeng ungdommer sitter i et hjørne og ser på folk som kunne vært deres fedre rocke på scenen.

– De er jo kjempegode, så vi fant ut at vi måtte starte kvelden her, forteller Fredrik Svendsen som har tatt med seg vennegjengen sin.

Midt blant folkemengden ser man et hode strekker seg over de andre. Den høye mannen har hår til langt forbi skuldrene som han har latt gro med årene. Kåre Ørnevik er selv litt opp i 40-årene og jobber i barnehage.

– Jeg kjenner flere av karene på scena i kveld, og jeg har spilt i band med noen av de selv. Vi spilte blant annet en nokså stor konsert i Ravnedalen for to år siden, fortsetter Ørnevik.

Han kan fortelle at det er en hobby å rocke videre i sin alder, en lidenskap for musikk.

The Southern Musical Brotherhood spiller sin siste låt i full guffe og blir bedt om en encore. Svette og slitne går guttene av scena
i en stor applaus. Noen av de skjelver igjen akkurat som om nervøsiteten er kommet tilbake. De setter seg ved hvert sitt bord hvor deres bedre halvdeler har ventet. Voksne kvinner blir til fangirls og setter seg på fanget og skryter av dem. Men på tross av å leve som rockestjerner må de innse at de er eldre karer når de sitter og gnir i leddene som har blitt vonde i løpet av konserten. Etter en times tid med etterfest er det på tide å finne taxi hjem, for det blir ikke festing hele natta på disse.

To Top