Reportasje

Én av tusen dråper

CHIOS: Trykte «pause» på studiene og dro til Hellas for å hjelpe båtflyktningene.

  • Tekst og foto: 288780
Pernille Lossius (20) dro til Chios i januar i år. Nå vil hun tilbake.

Pernille Lossius (20) dro til Chios i januar i år. Nå vil hun tilbake.

Hellas, Chios. Hit reiser rosableke skandinavere hver eneste sommer. For å studere hvite murhus med kongeblå vinduskarmer og spise gresk tzatziki med sorte oliven. På den samme øya dras gråmelerte gummibåter i land av signalgulkledde frivillige.

På besøk
I dag er en rolig dag. Pernille Lossius (20) og reisevenninnene drar til flyktningleiren. De vil se og møte dem. Få et innblikk i hvordan de har det. Et gittergjerde rammer inn leirområdet – oppå henger det våte barneklær. En rosa bukse. En grønn genser. De voksne er urolige, nesten desperate, men noen av de frivillige får med barna på organisert lek. Hode, skulder, kne og tå. De voksne slapper av. Litt. Barna synger og danser ivrig i takt med skandinavene, på tross av ulike språk og kulturer.

Utenfor leken står en liten pike. Med nøttebrunt hår og store øyne. Hun er oppslukt i en ballong. Spiser og tygger på den, helt til den hopper ut av munnen hennes. Og så ler hun.

Sjelevenner
Pernille går forsiktig bort. Det nøttebrune hodet er to år. Hun har hud av lysebrun porselen. Store, mektige øyne. Hun er fra Syria. Pernille tenker på livet toåringen har foran seg og hva hun har vært igjennom. Og at hun likevel har evnen til å leve så i nuet at hun kan le av en ballong, uten å tenke på hva morgendagen bringer. De blir venner, de to. Sjelevenner, kanskje. De legger seg ned foran den beskjedne peisen, side om side.

Det nøttebrune hodet får låne smarttelefonen til Pernille. Hun sveiper seg gjennom både bilder og spill, sånn som norske toåringer ville gjort.

Pernille studerer sosialt arbeid i Oslo. Hun vil bli en av dem som forebygger, reduserer og løser sosiale problemer. I oktober i fjor dro hun på utveksling til Tanzania i Afrika. Der skrev hun en oppgave om ungdommer som hadde droppet ut av skolen. Under oppholdet mottok Pernille en milelang roman av en tekstmelding fra en venninne, hvor budskapet var følgende: «Vil du bli med til Hellas for å hjelpe flyktningene?». Svaret var enkelt. «Ja».

Ikke kom til Norge
Reisevenninnene kjører den sorte Fiaten til hotellet for å gi bilen påfyll av mat, klær og plastposer. I fire dager har det vært dårlig vær og umulig for flyktningene å komme seg over i båt. Helt til i dag. Mens reisefølget løper mot hotellet, venter Pernille ved bilen. Hun tar seg en fem minutters pause med mobil og norske nyheter.

De tre studentene har kjørt fram og tilbake i leiebilen i hele natt. Levert tørre plagg til våte kropper og plastposer som erstatning for våte sko. Det er den travleste natten hittil og omlag 1500 flyktninger har reist over Egeerhavet i båt.

«We’re from Afghanistan!»
Ti voksne og fornøyde menn kommer gående opp fra en blindvei. De har sittet sammenkrøpet med femti andre passasjerer, men vet ikke hvor noen av dem er. De vet bare at de har gått langt og lenge. Og er trygge. Foreløpig. Pernille legger fra seg mobilen og fisker fram mat og tørre klær fra bilen. Afghanerne er lykkelige. Det er en stor glede for dem å bli tatt imot med åpne armer, på riktig side av Egeerhavet.

De er ivrige på å dra til Norge. Dit hvor de reddende englene iført signalgule vester kommer fra. «By all means, don’t come to Norway», sier Pernille. Etter fire dager på Chios har hun lært seg at det er best å ikke spørre hvor flyktningene kommer fra. Noen har sagt at de er fra Syria og da har hun kjent et stikk av lettelse, men hun har unngått å tenke for mye på framtiden til afghanerne.

Disse ti voksne mennene, som alle er så stolte og glade, har langt mindre sjans enn syrerne til og få innvilget asyl. Så Pernille fraråder dem å reise til Norge.

Verre for Afghanerne
Tall fra UDI viser at det i 2015 i alt kom 10 536 asylsøkere fra Syria og 6987 fra Afghanistan. I januar i år skrev også UDI at unge, enslige menn fra Afghanistan har svært liten sjans til og få innvilget asyl. Det hjelper ikke at de frivillige på Chios ønsker flyktningene velkommen til vårt fedreland, når majoriteten i Norge stritter imot. Det er i hvert fall det Pernille mener. Lars Østbye er seniorforsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB) og forteller at 3,6 prosent av Norges befolkning var flyktninger i januar 2015. Dette utgjorde 188 000 mennesker. I dag er tallet høyere.

Pernille har printet ut og tatt vare på bildene fra turen. Bildet av seg selv og sjelevennen sin har hun som bakgrunnsbilde på mobilen (i midten til venstre).

Pernille har printet ut og tatt vare på bildene fra turen. Bildet av seg selv og sjelevennen sin har hun som bakgrunnsbilde på mobilen (i midten til venstre).

Dagen før dagen
I morgen reiser Pernille og reisefølget hjem til Norge, men først skal de tilbake til flyktningleiren. Tilbake til nøttebrunt hår og store øyne. Den første gangen de møttes hadde Pernille løftet henne opp i armene sine og kastet henne opp i luften.

Den sorte Fiaten svinger inn på den gjørmete parkeringsplassen. Leirområdet er helt likt som da hun var her på torsdag, men i dag er det cirka 1500 flyktninger rikere. Det var natt til i går at det smalt. Det var da Pernille kjørte akkurat litt for fort i den uforsikrede leiebilen sin fordi det klatret flyktninger opp fra hver eneste lille klippe på øya.

Pernille får øye på sjelevennen sin. Hun viser med hendene at hun har tenkt til å kaste henne opp i luften. Det nøttebrune hodet kommer springende, hopper opp i armene hennes og i fem eller ti sekunder flyr hun fritt som en fugl, før hun klamrer seg fast i klemmen til Pernille.

Dråpen i havet er en frivillig organisasjon som har som formål å bistå mennesker på flukt. Én dråpe representerer én frivillig. Therese Sogn, rådgiver og kontaktansvarlig for Dråpen i havet, forteller at det i dag er over 1000 dråper som har reist til Hellas med deres organisasjon. Pernille er en av dem. Én av tusen.

Gresk idyll
I dag er det fire måneder siden Pernille satte seg på flyet hjem til Norge. Hun savner Chios. Ikke det greske ferieparadiset hvor rosableke skandinaver drikker vin og fascineres over eviggrønne mastikstrær. Men Chios. Der gråmelerte båter fylt til randen med kvinner, barn og menn i fosterstilling blir dratt i land av signalgulkledde frivillige. Der ti afghanske menn vandret langs en grusvei, klar for å søke lykken i Norge.

Der det nøttebrune hodet og Pernille tok farvel.

To Top