Kultur

Sturla vil leve av musikk

Sturla Fagerli Larsen

EVJEN: Mens media ser han som Astrid S’ ekskjæreste og vennene hans som en liten casanova, er det musikk som fyller hjerterommet til Sturla Fagerli Larsen.

  • Tekst og foto: Oda Røe

Hjulene triller over den tørre grusen inn mot gårdsplassen på Evjen. I døra står en mørkkledd gutt i tidlig 20-åra og blodholder på katta si. Det er tidlig april, men Sturla har allerede funnet fram shortsen i den kalde vårlufta.

Over tv-skjermen inne i stua henger konfirmasjonsbildene hans, en punk-preget t-skjorte med hvite dongeribukser slengende rundt de spinkle bena. Rundt nakken har han gitaren sin, en gursegul Epiphone med svarte sirkler.

Han forsvinner inn på kjøkkenet, tar med seg en kaffekopp, og slenger seg ned i sofaen. En blå kopp med Spider-Man-motiv. Munnvikene hans treffer nesten ørene i det jeg setter meg, og det gode humøret smitter over som vannkopper på en fireåring.

Musikk fra stua
Selv om Sturla (21) fortsatt bor under mammas tak mener han selv at han er på riktig vei. Musikk har lenge betydd mye for han. Allerede på barneskolen sang han soloinnslagene på skoleavslutninger, og fra han var 16 og oppover har han deltatt i både X-Factor, Idol og The Voice.

– Jeg har vært noen ganger på TV nå, og det har resultert i bra PR, men det blir nok ikke flere slike forsøk, avslører han.

Like etter The Voice ble Tone Lise Skagefoss manageren hans. Sturla ble raskt satt i kontakt med A2E-music i Oslo, og flyttet dit. Oppholdet i Tigerstaden ble dyrt og spillejobbene ble få. Da kontakter han knyttet der åpnet for at han kunne jobbe nærmere Orkanger et halvt år senere, flyttet han hjem igjen. Nå produseres musikken stort sett hjemmefra, med ekstra hjelp fra studio i Trondheim.

– Det koster alt jeg har av penger, og litt til, ler han forsiktig.

Lager musikk fra stua

HJEMMEFRA: Sturla komponerer mye av musikken sin på Macbooken hjemme.
FOTO: Oda Røe

Like etter The Voice ble Tone Lise Skagefoss manageren hans. Sturla ble raskt satt i kontakt med A2E-music i Oslo, og flyttet dit. Oppholdet i Tigerstaden ble dyrt og spillejobbene ble få. Da kontakter han knyttet der åpnet for at han kunne jobbe nærmere Orkanger et halvt år senere, flyttet han derfor hjem igjen. Nå produseres musikken stort sett hjemmefra, med ekstra hjelp fra studio i Trondheim.

– Jeg bruker alt jeg har av penger, og litt til, ler han forsiktig.

I 2014 komponerte han russelåt for Orkdal videregående skole. Denne spilte han inn med Staysman, og låten har akkurat nådd en million strømninger på Spotify. Samme år dukket stemmen hans opp i reklamepausene på TV2, da han sang under en av Posten Norge-reklamene. Tidligere har han spilt i både metall- og popband, men har funnet ut at det fungerer best alene.

Sex, fyll og fest
Den urolige kroppen forsvinner fra sofahjørnet og inn på kjøkkenet. Igjen sitter en sliten og i hjelklemt pute. Det ser ut som mye av tiden blir tilbragt slik i sofaen. Mens han koseprater med katta nærmest jogger han tilbake til hjørnet sitt med to brødskiver.

– Jeg jobber mye i rykk og napp, men prøver å ha en vanlig arbeidsdag med musikk 6 timer om dagen, sier han.

Mye av tekstene dikter Sturla når han kjører bil, mens han tar opptak på telefonen. Hjemme spiller han det inn, og programmerer beats på Macbooken sin med gitar, keyboard og en del teknologiske hjelpemidler.

Sangene handler stort sett om kjærlighet, et fiktivt kjærlighetsliv mellom han og henne, uten å spille på sex, fyll og fest. Han strekker seg etter telefonen på stuebordet, og den skjøre, trønderske stemmen fyller rommet gjennom den lille høyttaleren. ”Som tar oss lang, langt, laa-aaa-angt av sted”.

– Jeg trigges av det å bli hørt av mange og flere, og skriver deretter, sier han. Også skal det være på dialekt.

Litt annerledes
Men bak musikkfasaden viser det seg å være en både rastløs, spontan og samtidig beskjeden gutt som ikke liker å skryte for mye av seg selv. Han titter ut vinduet, og det ser ut som han drømmer seg litt bort. Et lite ubehag sniker seg over ansiktet hans, men han smiler det vekk.

– På barneskolen var jeg en skikkelig urokråke som kastet viskelær på lærerne, ropte i klassen og gjorde slik man ikke skal gjøre. Jeg hadde nok litt konsentrasjonsproblemer, men ingen skulle få medisinere meg for den jeg var, ler han.

Etter hvert som han ble eldre vokste han fra urohetene, og brukte heller energien på ski, biljard og musikken. For ikke bare var sang lidenskapen da han var liten. I tidlig alder holdt han også på med langrenn og skiskyting, som gikk over til biljard da han var 14 år.

Han reiser seg for å slippe ut katten. Den mørkebrune pelsen iler ut gjennom den tynne sprekken før Sturla blir ferdig med kosepraten. Han rister litt på hodet og slenger seg tilbake i sofaen.

Stor deltakelse
Som 17-åring kom han inn på landslaget i biljard, og skulle delta i EM. Men biljardmiljøet var lite på Orkanger, og de andre holdt til i Trondheim. Det ble etter hvert ganske ensomt å spille og øve alene på Evjen.

– Jeg var liksom aldri god i fotball heller, og sluttet tidlig å prøve. Nå spiller jeg spiss for 6. divisjonslaget til Orkla, og har ikke skåret mål på to år, avslører han med et bredt smil om munnen.

Likevel er fotball en stor del av hverdagen, og Sturla bruker mye tid foran TV-skjermen når de profesjonelle spillerne løper rundt på den grønne gressmatta. Han liker å se seg selv som en medgangssupporter, og lar seg heller fascinere av selve sporten fotball og ikke de enkelte lagene.

– Det er litt som med musikk, ting blir så stort. Mye penger, store stjerner, publikum, og alt rundt det, utdyper han.

For et års tid siden begynte han som deltidsansatt på klesbutikken Jack & Jones på Orkanger, og når han kommer inn i stua med tredje antrekk for dagen er det mye som tyder på at klær også er av interesse.

Shave to the music
Selv om Sturla er beskjeden når det kommer til å fortelle om livet sitt og seg selv, er det ikke vanskelig å fiske opp noen gode historier fra av han.

Da han var 16 år kom han i kontakt med ei jente fra nærområdet, som er bosatt på Gran Canaria. Etter litt nettprat bestemte han seg for å reise dit, og bodde hos henne og familien i tre uker.

– Jeg fikk oppleve Gran Canaria på en litt annen måte enn en turist, og levde litt mer etter deres kultur. Ja, jeg feiret til og med jul der, ler han forsiktig.

Han bøyer seg frem, drar opp jakkearmen og viser forsiktig blekket han har inngravert fra albuen mot håndleddet. ”Slave to the music”. Jeg ler litt, og han legger raskt til at han skal endre det fra slave til shave.

Sommeren 2011 dro han på mor og sønn-tur til Hellas. Der var de for moroskyld i ei festgate, og ble enige om å ta tatovering begge to. Mens mamma fikk kalde føtter, valgte Sturla å gjennomføre. Ut av radioen inne i det litt shabby tatoveringsstudioet roper en hes James Morrison ”Slave to the music”. Og da ble det slik.

Slave to the music

SLAVE TO THE MUSIC: Sturla markerte lideskapen sin ved å tatoverte seg i 2011.
FOTO: Oda Røe

– Jeg er en fyr som heller angrer på det jeg har gjort, fremfor det jeg ikke gjorde, smiler han mens han trekker jakken raskt ned.

Sturla titter på klokka, og jeg tar hintet. Han følger meg ut, før jeg forlater den lille tomta på Evjen med en følelse av at dette ikke er det siste jeg ser av han.

To Top